Frode Granhus – Forsvinningen

Et verdig punktum

Det var med vemod jeg startet på denne romanen, siden Frode Granhus døde brått i fjor høst, og denne boka ble utgitt posthumt. Det blir trist å ta farvel med Lofotkrimmens  mester.
Fem ganger tidligere har jeg fulgt lensmann Rino Carlsens viderverdigheter i vakre Lofoten, bøker preget av stedets ville natur og skiftende vær.

Denne gang er opptakten en mann  som blir funnet sterkt forkommen lenket i en bås, der en innskrift kan tyde på at noen har noe å hevne. Og når flere slike tilfeller dukker opp med korte mellomrom, forstår Rino Carlsen at nå haster det!
Samtidig er stedets gammel-lensmann, Berger Falch, i gang med å nøste i en sak fra 17. mai 1972 – en sak som han aldri helt har klart å slippe tak i. Da forsvant en elleve år gammel jente – sporløst.

Rammen rundt fortellingen er et hustrig og høstkaldt Lofoten. Og vi møter mennesker som strever med sitt, mange av dem godt opp i årene, enker og enkemenn. Ensomme og syke i livets høst.
Og Granhus’ beskrivelse av gammel-lensmannen, i slutten av sekstiårene, med sin angina, sviktende helse og begynnende demens, er nydelig beskrevet. Jeg blir glad i denne trauste mannen som foretar en reise langt tilbake i tid – til da han var nygift. Nå er han enkemann, og savnet etter livsledsageren er sårt.
Lensmann Rino Carlsen er full av tvil – skal han fortsette som lensmann eller få seg jobb i Bodø der både kjæreste og sønn har tilhold? Når disse sakene dukker opp synes han ikke han har noe valg. Det er bare å ta fatt på oppgaven med å finne hevneren fra fortiden.

Oppbyggingen av plottet er solid og troverdig. Med nennsom penn fletter Granhus de forskjellige delene sammen uten å forhaste seg. Fortellerstilen er velkjent, med sin varme beskrivelse av mennesker som er hverdagslige og levende i sine slitte syttitallshus, og hvordan vær og natur er med på å prege handlingen. Denne gang i en kald og fuktig brungrå farge.

Forsvinningssaken fra 1972 blir dessverre noe for gjennomsiktig for min del – det ble for enkelt å tenke seg fram til hva som skjedde den gang. Så spenningen er ikke all verdens, ei heller tempoet.

Det er kjærligheten til stedet og menneskene som lever der som er bokas store styrke. Og ikke minst måten han skriver på – hvordan hver eneste setning virker gjennomarbeidet og finpusset – og hvordan den henger sammen med setningen før og setningen etter på en slik måte at helheten blir nettopp det – en helhet.

Et kapittel i norsk kriminallitteratur er ferdigskrevet. Et vakkert kapittel med et verdig punktum. Lofoten blir aldri det samme.

Andre bloggere sin mening: Tine SundalMin bok-og malebloggArtemisias verden

Omtale av Djevelanger og Forliset av samme forfatter.

Takk til Vigmostad & Bjørke for boka.

 
Annonser

4 Comments

  1. Dette var nok et vemodig innlegg om denne boka.
    Ja, det er veldig trist- men vi får være glad for de bøkene vi fikk. Det er gode bøker, og vil nok stå seg som «Lofotkrim». Granhus var veldig nøye med språket, selvkritisk.
    Takk for link!

  2. Enig med deg, dette var en verdig avslutning på serien, selv om årsaken er veldig trist. Takk for lenke, som du vet likte jeg også denne veldig godt 🙂

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

© 2018 Bjørnebok

Theme by Anders NorénUp ↑

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.