Frode Granhus – Forliset

Iskald krim

Vi er i Lofoten. Og det er noe så inn i helvetes kaldt. Eller, ved nærmere ettertanke er vel kanskje ikke helvete kjent for kulda….
Uansett, politimannen Rino Carlsen holder på å fryse av seg det meste, og lengter sårt etter varmere dager.
Han får tips om ei rød jakke som er funnet i et hus under oppussing.
Ei tønne blir funnet stikkende opp av isen inne i ei vik. Oppi tønna ligger et lik innpakket i plast.
Et forlis tilbake i 1995 får en sentral plass i historien.
Det samme gjør fedrenes synder.
Pluss et forblåst ettervernhjem for unge jenter med rusproblemer.

Frode Granhus har fått en helt egen merkelapp med sine bøker; «Lofotkrim». En merkelapp som forplikter. Lofoten har en helt egen klang i våre ører, og vi forventer noe helt spesielt. Og dette spesielle har Granhus gitt oss gjennom sine bøker, gang på gang. Og han svikter ikke med denne boka heller. Været og naturen står sentralt. Og denne gang er det altså så inni natta iskaldt at jeg formelig hører arkene knirke og knake, skjelvende av kulde, for hver gang jeg blar om.
Det er heller ikke første gang at historier tilbake i tid er med på å sette plot’et i bøkene hans. Et virkemiddel som er et velkjent triks, og som gir mange muligheter for å drive historien framover.
Vel, drivet framover lar vente på seg ganske lenge. Historien står noe stille de første hundre sidene eller så, som om den nesten virker noe hemmet av temperaturen. Men det tar jo av etter hvert som trådene bakover i tid finner sine kontaktpunkter i nåtid. Og riktig så spennende blir det etter hvert, selv om jeg har det meste av løsningen sånn cirka 120 sider før slutt. Bare ett punkt misset jeg på – den så jeg ikke komme – men den var ganske så søkt også da.

Historien er kløktig konstruert, og omhandler stort sett mennesker vi alle kan ha rundt oss, både politimannen, kjæresten, sønnen, de lokale karakterene, mange av de preget av vær og vind. Likevel synes jeg hele historien skurrer lite grann, en anelse for oppkonstruert til at jeg kjøper historien helt. Men mesteparten kjøper jeg, og lar meg underholde gjennom det meste av boka.

For de som skulle ha lyst til en liten tur til Lofoten kan jo klikke inn på denne artikkelen jeg skrev etter ei uke på Skrova i sommer; «Havboka/Skrova – eller hvordan å befinne seg midt i ei bok».

Med sitt hutrende, til inn i margen iskalde vær fortjener denne boka absolutt en plass på lista mi over bøker med «Kriminelt dårlig vær».

Min omtale av «Djevelanger»av samme forfatter.

Takk til Vigmostad & Bjørke som sendte meg boka.

Andre bloggere om boka: Tine Sundal, Artemisias Verden, Bøker & bokhyller

Annonse:

5 Comments

  1. Min første kommentar ble visst ikke publisert og nå gidder jeg ikke skrive alt på nytt.. Ville si at jeg var ganske så enig med deg, og at noe med slutten/løsningen skurret uten at jeg fant ord for det. Tjuvtriks, liksom.
    Ellers liker jeg jo bøkene til Granhus veldig godt, da.

  2. Tenker jeg er ganske enig med deg her. Likte boka godt, og er glad i Granhus sin Lofotkrim, men jeg synes ikke denne var noe bedre, kanskje ikke like engasjerende som de andre. Mulig fordi jeg leste Peter Mays Svarthuset rett før, og den er noe av det virkelig gode jeg har lest på lenge, som John Hart. I særklasse rett og slett.
    Granhus er også veldig god, men ikke helt der. Litt annen type, litt lettere krim kanskje.

    Noe skurret også for meg ved slutten, men jeg fant ikke helt ord for det uten å røpe for mye. Det var noe med løsningen, kanskje litt for lettvint? (billig triks?) Det kom litt bardust på, hvis du skjønner. Jokern i ermet.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*

© 2017 Bjørnebok

Theme by Anders NorénUp ↑

css.php
Driftes av Bloggnorge.com - Lykke Media AS - hjemmeside og web design - PRO ISP
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.