En sterk historie

Sara Omar lever med politibeskyttelse. Etter å ha skrevet ei bok!
Hun har en vanskelig bakgrunn – som flyktning fra Kurdistan som 15-åring i 2001 – nå bosatt i Danmark. Med flere selvmordsforsøk og sykehusopphold bak seg startet hun å skrive seg ut av traumene.

Boka forteller historien om Frmesk, fra fødselen i 1986 og fram til femårsdagen i en landsby i Kurdistan, samt at vi møter henne igjen på et sykehus i Danmark tretti år senere, sterkt traumatisert og med store skader, i samtaler med en kvinnelig legestudent med kurdisk bakgrunn.
Om historien er selvbiografisk vet jeg ikke – men mye kan tyde på at forfatteren selv har opplevd og gjennomgått mye av det boka forteller om.

Sjelden har jeg brukt så lang tid på ei bok – ikke fordi den ikke fenget – men fordi det rett og slett gjorde for vondt å lese. Fordi det er groteske hendelser som blir fortalt. Om hvordan en jentes liv kan ha sånn minimal betydning. Om hvordan alt fra nyfødte jentebarn til voksne kvinner blir brutalt lemlestet og drept bare på grunn av sitt kjønn. Hvordan middelalderske holdninger kan prege et samfunn i våre dager. Alt forsvart gjennom obskure tolkninger av hellige skrifter.

Ikke for det – boka inneholder også mye vakkert – om hvordan Frmesk sine besteforeldre gjør hva de kan for å beskytte det lille barnet – gjennom fargerike beskrivelser fulle av lukter og smaker – og kjærlighet – ikledd en poetisk språkdrakt. I sitt forsøk på å leve det vi vil kalle et normalt menneskelig liv. Men vilkårene for det er nesten totalt fraværende.

Sara Omars bok vekker mange tanker. Ikke minst tanken om det finnes et håp? Det ser unektelig mørkt ut. Men kanskje kan en modig kvinnes stemme være med på å endre? Det vil ta tid, alt for lang tid. Flere jenter og kvinner vil bli drept, lemlestet og voldtatt. Men kanskje en gang i fremtiden vil slike samfunn makte å komme seg ut av sine onde sirkler.
Boka vekker også følelse av sinne, vemmelse og oppgitthet. Og jeg spør meg selv gang etter gang mens jeg leser; med hvilken rett utfører disse mennene disse grusomme handlingene?
Det blir i det hele tatt vanskelig å sette ord på galskapen. Det blir for sterkt.

I sin takk bakerst i boka skriver Sara Omar:

«Takk til deg, hengivne sjel, som skapte de rammene jeg trengte for å få mot til å skrive min første roman. Din sjenerøsitet vil aldri bli glemt»

Med de ordene åpner forfatteren opp for en fortsettelse av historien om Frmesk.

Frmesk som betyr tåre.

Andre bloggere sin mening: Jeg leser, Beathes bokhjerte, Rose-MarieLillasjel

Takk til Aschehoug for boka.

 
Annonser