Kvalitet

I går kveld så jeg siste episode av sesong to av RAI sin serie basert på Elena Ferrantes bøker i den såkalte Napoli-kvartetten.
Sesong en så jeg i jula i fjor, og  var ellevilt begeistret etter de åtte første episodene basert på første bok i serien, «Mi briljante venninne». 
Sesong to følger bok to, «Historia om det nye namnet», og begeistringen er ikke noe mindre etter å ha sett de åtte nye episodene.

Gaia Girace og Margherita Mazzucco leverer strålende skuespillerprestasjoner som Lila og Lenu. (Foto fra HBO.)

Serien rett og slett oser av kvalitet både hva gjelder kulisser og skuespillerprestasjoner.

I første sesong var bildespråket mørkt og dystert, perfekt tilpasset det fattigslige dagliglivet i Napolis fattigkvarter.
I denne sesongen er det adskillig mer lys og farge i bildene. Som resten av Europa er Italia på vei inn i økonomiske oppgangstider og en gryende kvinnefrigjøring.

En av nøkkelscenene i boka er hvordan Lenu ser forskjellen mellom sin egen generasjon og mødregenerasjonen en dag hun iakttar gatelivet:

«Utan noka klar årsak begynte eg å granske kvinnene langs storvegen. Brått verka det som eg hadde levd her med eit mangelfullt blikk, som om eg berre hadde fokusert på oss jentene, Ada, Gigliola, Carmela, Marisa, Pinuccia, Lila, meg sjølv, klassekameratane, men aldri verkeleg lagt merke til kroppen til Melina, til Giuseppina Peluso, til Nunzia Cerullo, til Maria Carraci. Den einaste kroppen eg hadde granska med aukande uro, var den halte kroppen til mor mi, og den hadde forfølgd meg, trua meg, eg frykta framleis at den plutseleg skulle overta kroppen min. Denne gongen, derimot, såg eg alle mødrene i den gamle bydelen klart og tydeleg. Dei var hissige, dei var hundsa. Dei tagde med stramme lepper og krumme skuldrer eller skreik brutale ord til dei plagsame ungane. Dei vanskjøtta seg sjølve, blei utmagra med innhole auge og kinn eller fekk digre rumper, hovne leggar, tunge bryst, handlenett, småungar som hang i skjørtekanten eller ville opp i armane. Og Gud i himmelen, dei var ti, maks tjue år eldre enn meg. Likevel verka det som dei hadde mista alle dei feminine trekka som vi jentene verdsette så høgt, og som vi viste fram gjennom klede og sminke. Dei hadde blitt etne opp av kroppane til ektemennene, til fedrane, til brørne, som dei etter kvart begynte å likne meir og meir, enten på grunn av slit eller på grunn av alderdom og sjukdom. Når starta den forvandlinga? Med husarbeidet? Med graviditeten? Med julinga?»

I filmen er denne nøkkelscenen løst på en helt annen måte – uten kommentarer – uten lyd, annet enn bakgrunnsmusikk – med nærbilder av sinte og slitne kvinner som kjefter på barna sine i en kaotisk hverdag. Teksten er sterk, men det er også i høy grad de lydløse bildene.

De åtte episodene er fylt av kjærlighet, sjalusi og sydlandsk temperament, av håp og tilbakeslag ettersom Lenu foretar sin eventyrlige klassereise fra fattigkvarteret, via universitetet til sin debut som forfatter.

Og enda er det to bøker igjen. Jeg gleder meg som en unge til neste sesong!

Mer av Ferrante:
Mi briljante venninne, Historia om det nye namnet, Dei som flyktar og dei som blir, Historia om det tapte barnet
Tv-serie av Mi briljante venninne