Lidenskap

Vi er tilbake i Napoli på sekstitallet, verdenen til de to venninnene Elena og Lila, begge seksten år. Første bok i denne serien på fire, «Mi briljante venninne»sluttet med bryllupet til Lila, og nå er vi tilbake akkurat der, i bryllupet. Og her oppdager Lila at ektemannen har løyet for henne. Sterke følelser settes i sving.

Slik sett kunne denne romanen lett blitt en klassisk «kjærlighetsroman», full av lidenskap, vennskap, forelskelse, svik, vold, kjærlighet og utroskap. Men den er så mye mer enn det.
Den gir en realistisk og usminket versjon av Italia på sekstitallet.
Et liv preget av stor fattigdom, av håpløshet.
Et liv der mennene styrer alt, der mafiaen bestemmer.
Den viser brutal vold, først og fremst i de nære relasjonene, en vold som hele tiden går ut over kvinner.
Men samtidig finnes det håp. En gryende kvinnekamp, et samfunn i forsiktig endring. At det faktisk kan være mulig å komme ut av det, komme seg videre i livet, selv om man er kvinne.
Og dette sitatet forteller hva forfatteren vil at de skal komme seg bort fra:

«Utan noka klar årsak begynte eg å granske kvinnene langs storvegen. Brått verka det som eg hadde levd her med eit mangelfullt blikk, som om eg berre hadde fokusert på oss jentene, Ada, Gigliola, Carmela, Marisa, Pinuccia, Lila, meg sjølv, klassekameratane, men aldri verkeleg lagt merke til kroppen til Melina, til Giuseppina Peluso, til Nunzia Cerullo, til Maria Carraci. Den einaste kroppen eg hadde granska med aukande uro, var den halte kroppen til mor mi, og den hadde forfølgd meg, trua meg, eg frykta framleis at den plutseleg skulle overta kroppen min. Denne gongen, derimot, såg eg alle mødrene i den gamle bydelen klart og tydeleg. Dei var hissige, dei var hundsa. Dei tagde med stramme lepper og krumme skuldrer eller skreik brutale ord til dei plagsame ungane. Dei vanskjøtta seg sjølve, blei utmagra med innhole auge og kinn eller fekk digre rumper, hovne leggar, tunge bryst, handlenett, småungar som hang i skjørtekanten eller ville opp i armane. Og Gud i himmelen, dei var ti, maks tjue år eldre enn meg. Likevel verka det som dei hadde mista alle dei feminine trekka som vi jentene verdsette så høgt, og som vi viste fram gjennom klede og sminke. Dei hadde blitt etne opp av kroppane til ektemennene, til fedrane, til brørne, som dei etter kvart begynte å likne meir og meir, enten på grunn av slit eller på grunn av alderdom og sjukdom. Når starta den forvandlinga? Med husarbeidet? Med graviditeten? Med julinga?»

Elena Ferrante skriver svært realistisk. Opplevelsen blir ekte. Du kjenner heten, slagene, slitet, nedverdigelsen. Men samtidig øyner du håpet, gleden, pågangsmotet, dannelsen. Det er sterkt, det er dampende rått, men samtidig vart. Det er stor fortellerkunst.

Lenke til omtale av «Dei som flyktar og dei som blir», «Historia om det tapte barnet»
Tv-serie basert på boka

Andre bloggere om boka: Artemisias verden, Rose Maries litteratur og filmblogg, Reading Randi, Kleppanrova, Bøker & bokhyller, Once Upon a Time, Tine Sundal, Ordglede

historia  

 

 

 

 

 

 

 

terning6

De to siste bøkene i serien er ventet utgitt i år.