Grandios

Jeg vet ikke helt, hva det er med meg og franske krimforfattere. I flere år var Fred Vargas en stor favoritt. Så kom Pierre Lemaitre og overtok tronen. Og nå altså Bernard Minier, et nytt fransk stjerneskudd. Som utfordrer dem begge.
Felles for dem alle tre er at de makter å presentere noen aldeles velkomponerte buketter med politifolk, komposisjoner som gjør bøkene til ren lesefryd. Vargas har sin helt, Jean Baptiste Adamsberg, en underlig skrue av en politimann. Mindre skrueaktig er ikke Lemaitres Camille Verhoeven. To aldeles herlige politimenn, begge med noen ubetalelige kolleger. Slik også hos Minier, som presenterer er dønn solid hovedperson, kriminalførstebetjent Servaz, som elsker Mahler og strør om seg med underfundige visdomsord. På latin. Også han har sine originale hjelpere; den forfinede Esperandieu, Samira Cheung, med kinesisk-marokkansk avstamning og en original kleskode som får de fleste mennesker til å snu seg. Og i fjellene dukker Irene Ziegler opp, en smellvakker gendarm som håndterer både motorsykkel og helikopter med den største selvfølgelighet.

Så til handlingen.
Vi skal opp i Pyreneene. Mot grensen til Spania. I et vilt og vakkert landskap. Trange daler omkranset av fjell. På 2000 meters høyde ligger inntaket til en kraftstasjon. Et vedlikeholdslag er på vei oppover i gondol. Mot toppen blir de møtt av et makabert syn. I den øverste gondolmasten henger en flådd, hodeløs hest. Og, skal det vise seg, yndlingshesten til en av landets mest innflytelsesrike industrimagnater. Servaz blir tilkalt. Motvillig. Han har da viktigere saker å ta seg av enn en død hest!
Ikke lenge etterpå henger en annen skapning fra ei bro. Denne gang er det ikke et dyr.
Samtidig er den sveitsiske psykiateren Diane Berg på vei til en klinikk i samme distrikt. Og ikke en hvilken som helst klinikk. Et eksperimentelt EU-foretak befolket med spinngale drapsmenn. Og mest spinngal av dem alle, sveitseren Julian Hirtmann, som antas å ha rundt 40 kvinnelige ofre på samvittigheten. Pluss kona og elskeren hennes. Eller på samvittigheten blir vel feil. Det er han sannsynligvis ikke utstyrt med.

Ut av dette tryller Minier fram en heidundrende historie spekket med iskalde grøss. Politifolkene er nevnt. Beskrivelsene av de ansatte og klientellet på klinikken får kuldegysningene til å ile nedover ryggmargen i strie strømmer. Og denne Hirtmann ville fått selveste Hannibal Lecter til å gå og sette seg rødmende i skammekroken.
Lokalbefolkningen er preget av at de lever ganske så isolert der oppe i de trange dalene. De er vanskelig å komme inn på, og uttaler seg ikke om noen ting med mindre de må (her har Minier mye til felles med Vargas). Og i særdeleshet ikke om de mørke hemmelighetene fra fortiden vil de snakke om.
Og så ulidelig spennende dette blir, i (nesten) samfulle 630 sider. Et og annet dødpunkt må det nødvendigvis bli, men det er jo godt å få igjen pusten innimellom.

Språklig er boka en kraftprestasjon, og har hatt en svært dyktig oversetter i Christina Revold. Boka virker solid gjennomarbeidet av en svært kunnskapsrik forfatter. Og når han et sted beskriver at grantrærnes skygger gir assosiasjoner til filmer fra den tyske impresjonismen ser jeg for meg disse skumle stumfilmscenene fra tysk films storhetstid på 20- og 30-tallet. Da får denne leseren virkelig fot.

En grandios fortelling. Genialt oppbygd, levende fortalt. Svulmende overdrevet, joda, men det gjør absolutt ingen verdens ting. Årets første sekser. Uten tvil!

Andre bloggere om boka: ebokhyllami, Artemisias verden

Takk til Aschehoug som sendte meg boka.

Flere av Minier: En sang for druknede sjeler, Ikke slå av lyset, Natt