Bernard Minier – En sang for druknede sjeler

Det svinger igjen!

Jeg ble ellevilt begeistret da Bernard Miniers debutbok, Hvis helvete var av is, kom ut ifjor.  Denne bok nummer to har jeg hatt liggende noen uker, men jeg ville spare den til påska og en lengre kjøretur. Men var den verd ventingen, og levde den opp til de skyhøye forventningene mine?
Svaret kommer noe lenger ned på siden.

Hovedpersonen er, som i første boka, politiførstebetjent Martin Servaz. Stedet er en fiktiv studentby, Marsac, i nærheten av Toulouse. Årstallet er 2010, omlag halvannet år etter forrige bok.
Hele Frankrike står på hodet. Landslaget i fotball skal spille sin første kamp i VM i Sør-Afrika. I Toulouse er det et helvetes uvær. Og midt under kampen får Servaz melding om at en kvinne er funnet drept. På usedvanlig bestialsk vis. Den antatte gjerningsmannen blir funnet utenfor åstedet, ved et basseng der det flyter en masse dukker.

Den mistenkte viser seg å være sønn av Servaz’ store kjærlighet fra studietiden, Marianne. En studietid Servaz tilbrakte i denne studentbyen. Hans datter, Margot, er student der nå, og i samme bekjentskapskrets som den mistenkte. For Servaz virvles minner fra fortiden opp etter hvert som etterforskningen skrider fram, og mye kommer nært innpå politietterforskeren underveis. Ubehagelig nært.

I tillegg får vi presentert en sidehistorie av det grøssende slaget, med en kvinne som er innelåst i et slags gravkammer hun ikke har noen mulighet til å komme ut av. En kvinne som blir mishandlet på det groveste. Og trolig må denne sidehistorien ha noe med drapet å gjøre. Men hva?
Og bak i kulissene kan mye tyde på at Julian Hirtmann rasler med lenkene. Denne spinngale massemorderen fra bok nummer en.

Og joda, det svinger som bare det denne gangen også. Minier skriver fremdeles godt. Plottet er nesten like genialt som forrige gang og spenningen er nesten like klaustrofobisk.
Men, jeg har noen få men.

I sin streben etter å skrive en litterært god krim synes jeg forfatteren prøver noe for hardt. Han krydrer hele tiden fortellingen med bilder, men ikke alle er like gode, og den store mengden gjør at det innimellom føles litt påtrengende.

I deler av boka er han også for omstendelig – noe som er med på at drøye seks hundre sider føles et par hundre for langt. Et eksempel på det er re-introduksjonen av en av personene fra første bok, den smellvakre gendarmen Irene Ziegler, i en setting på en gresk øy som ender opp i en ren action-sekvens som føles totalt unødvendig.

Men for all del, ikke tro at jeg er misfornøyd!
Boka er knallgod, den. Det har nok mer med at forventningene var hakket for skyhøye.
Og aller best synes jeg han er i vekslingen mellom Servaz’ egen studietid og nåtid, og forholdet hans til Marianne, om gamle følelser som alltid har ligget der og ulmet og som tar skikkelig fyr.
Studentlivet til datteren Margot er også levende beskrevet, selv om den gjengen hun er i utkanten av kan oppleves som en tanke outrert.
Politiets arbeid beskrives nøkternt og troverdig.
Og som en trøstesløs ramme om det hele er været. Det regner og blåser og tordner og lyner. Ustanselig. Og det våte og gråe og mørke og fuktige beskrives så levende at jeg til tider under lesingen skulle ønske at jeg hadde regntøy!

Boka er oversatt av Christina Revold, som har gitt historien en rik språkdrakt.
Denne gang vekslet jeg mellom lydbok og papir. Lydboka er innlest av Yngve Berven. Helt ok, men ikke noe mer. Og ikke for å være en språksnobb, men fransken hans var til tider ganske dårlig. Det bør strammes opp til neste bok.
Ei bok jeg forøvrig gleder meg stort til!

Takk til Aschehoug for papirutgaven, og takk til Lydbokforlaget for lydboka.

Andre bloggere sin mening: ebokhylla mi, Heartart, Hverdagsnett,

Annonser

9 Comments

  1. Støtter 5’ern! Omstendelig? Nei! Gi meg bare mer 🙂 Jeg ser hva du mener, men syntes ikke det gjorde noe med historien om Ziegler. Liker persongalleri med mye kjøtt på, jeg. Og i tredjeboka så er hele gjengen nokså perifere, så her tror jeg Minier har en plan om å porsjonere utfyllende personkarakteristikker utover i serien. Jeg er jo helfrelst, så jeg burde sannsynligvis ikke si stort mer. Hehe… så takk for link 🙂

    • bjornebok

      5. april 2018 at 14:45

      Så på bloggen din at du virkelig likte tredjeboka, så da kan jeg bare begynne å glede meg 🙂

  2. Hm.. dette med forventinger du. Men siden du likevel ga den en femmer så var den jo absolutt ikke dårlig? Jeg har ventet og purret på denne boka, men har enda ikke fått den.. Likte Miniers første kjempegodt.
    I Påska leste jeg Peter Mays tredje og siste Lewisbok, som jeg hadde store forventinger til. Likte den, for han skriver jo knakende godt, men den den var ikke like fengende – breathtaking- som de to første. Kanskje forventet jeg også for mye, og det ble et bittelite antiklimaks..
    Og apropos vær- det var det jaggu meg masse av der også.. Tror ikke det hadde holdt med regnklær, men heldekkende vanntett termodress og sydvest.

  3. Denne var ukjent for meg. Ser bra ut. Den er sikkert ikke på lyd.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

© 2018 Bjørnebok

Theme by Anders NorénUp ↑

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.