Velskrevet bygdekrim

(Kortomtale nr. 1 av 6 av leste bøker denne sommeren.)

Fra forlagets hjemmeside:

«Det gjemmer seg langt mer enn kravlende insekter og mark under svart jord.

Under hagearbeid på Vavollen i Øystese blir levningene av en tenåring funnet i jorden, en ung gutt som aldri er blitt meldt savnet. Etterforskningen av drapet avdekker lag på lag av skyld, skam og unnfallenhet, og truer med å avsløre hemmeligheter som kan få voldsomme konsekvenser for mange i den lille bygda.
Lensmann Bengt Alvsaker må grave dypt i bygdas ugjerninger og utbredte fordommer for å finne ut av sannheten om hva som skjedde, den gang for tretti år siden.»

Jeg har brukt uttrykket lensmannskrim fra Hardanger om Matres bøker et par ganger tidligere, og det er hva vi får denne gangen også.
Konseptet er gjenkjennelig, slik det ofte blir i seriekrim. Et aktuelt «samfunnsproblem» brukes som bakteppe for en forbrytelse (denne gang er det homofili), bygdelivets mangfold utbroderes, og noe grums fra fortiden ligger som noe ulmende skummelt. Bland så inn lensmannens noe haltende kjærlighetsliv, samt en sidehistorie om en sønn som lensmannen ikke har den tiden han trenger til å følge opp, overarbeidet som han er. Lyder det kjent, sier du? Joda, men det fungerer.

Plottet er godt skrudd sammen. Språket flyter lett. Karakterene er troverdige, og vi har blitt godt kjent med flere av dem fra tidligere bøker. Spenningen er der det meste av tiden, og noen overraskelser blir det også.

Men et par innvendinger har jeg likevel.
For det første synes jeg det er overdrevet bruk av hva alle gjør til enhver tid, særlig i dialoger – av typen: reiste seg fra stolen – trakk pusten – ristet på hodet. I en sekvens hvor tre personer møtes telte jeg 35 slike bevegelser på fire sider. Det blir urolig og forstyrrer lesingen. Et annet sted fant jeg denne, som korrekturen burde ha luket bort:
Åsa stumpet røyken i askebegeret. «Det er ikke så mye mer å si.» Hun tok et trekk av sigaretten.

«Samfunnsproblemet» denne gang er som nevnt homofili, og som alltid behandler Matre temaet med respekt. Likevel synes jeg den delen av historien som har sine røtter langt tilbake i tid oppleves til tider som unødvendig melodramatisk. Bygdedyrets manglende toleranse er til tider malt med noe for bred pensel.

Til slutt vil jeg nevne sidehistorien med lensmannens sønn som leter etter sin mor, godt hjulpet av bensinstasjonsfyren. Den tar for mye plass, og bremser framdriften.

Men, innvendingene til side, dette er i sum en underholdende bygdekrim. Velskrevet og spennende.

Flere av Matre: Kledd naken, Skinnet bedrar, Iskald