En noe blek skygge
En botaniker på fotosafari på Hurumlandet finner en død tenåringsjente i en lysning i skogen. Hun er naken, liggende på en seng av fjær.
Etterforsker Holger Munch får et nytt bestialsk ritualdrap å hanskes med. Han trenger igjen sin eksepsjonelle kollega, Mia Krüger. Men er hun i stand til å gi seg i kast med en ny sak?
Disse to etterforskerne møtte vi i Samuel Bjørks debutkrim «Det henger en engel alene i skogen». Ei bok jeg likte svært godt, den lå nært opp til toppkarakter. Så hvordan er det denne gang?
Vel, noe mer blandet.
Det er en velskrevet, passe intrikat og velkomponert spenningsbok også denne gang.
Men boka mangler noe av den dirrende spenningen som gjennomstrømmet den første. Jeg sitter ikke igjen med den samme klaustrofobiske følelsen.
En historie fra en gang på syttitallet danner noe av bakteppet for denne boka, en historie jeg finner på grensen til det helt usannsynlige, i beste fall svært søkt.
Men det største ankepunktet er likevel at det blir for mange gjentakelser fra første bok som jeg leste for bare ei uke siden. De første 70 sidene er nærmest en ren oppsummering av de viktigste problemstillingene rundt hovedpersonene fra den boka. Videre blir etterforskningen stående å stampe i alt for mange sider framover, uten særlig framdrift. Og igjen brukes mye tid på Mia Krügers mentale problemer/bruk av medikamenter og alkohol. Så jeg må stille samme spørsmålet som forrige gang, hvordan kan hun få arbeide med en slik sak i hennes mentale tilstand? Tviler på at det hadde fungert i den virkelige verden.
Mye av tiden går med til interne problemer i etterforskningsgruppa/personlige problemer blant etterforskerne. Det fører til at mellompartiet føles noe for langt.
Så tar det seg skikkelig opp, heldigvis. De siste par hundre sidene er mer fortettet, har et bedre driv og en stadig stigende spenningskurve.
Et annet pluss er at en ny, spennende person blir introdusert denne gang, den mystiske hackeren Skunk. Jeg blir ikke overrasket hvis han skulle finne på å dukke opp i neste bok. Han klarte å fascinere Mia, og han klarte å fascinere meg.
Selv om jeg har lagt mye vekt på sammenligningen, og at denne omtalen dermed får en noe negativ vinkling, vil jeg presisere at dette er ei god spenningsbok, god underholdning. Men, litt merkelig å skrive dette, jeg tror jeg hadde likt boka bedre dersom jeg ikke hadde lest den første. Til det blir det for mye som er likt. Det blir en litt blek skygge.
Men for all del, jeg håper og tror det kommer mer om Holger og Mia.
Andre bloggere om boka: Tine Sundal, My Criminal Mind, Bokbloggeir, Artemisias verden
Omtale av neste bok i serien, Gutten som elsket rådyr.
 |
 |
Siste kommentarer