Flat 

Boston, USA.
George er rundt de førti. Jobber i et tidsskrift som absolutt har sett bedre tider. Han er singel, men har et av-og på-forhold til Irene. Noe han har hatt i årevis. Ellers synes han livet er kjedelig og rutinepreget.
Under et barbesøk sammen med Irene får han øye på en kvinne som minner om hans store kjærlighet fra ungdommen. Kan det virkelig være henne, Liana?
Joda. Det er da det.
Og  hun tar kontakt. Liana forteller en halvveis tåredryppende historie, og hun trenger hjelp. Hun er i deep shit. Og klart det, han skal selvfølgelig hjelpe. Skulle bare mangle.
Og dermed havner han også i deep shit.

Temaet er velkjent, dette at noen dukker opp fra fortiden. Sist jeg leste noe lignende var det etter «Seks år» (Harlan Coben). Denne gang har det gått så mye som tjue! Den gamle forelskelsen blusser opp fra aske til blafrende flammer. Og George hopper ut i det, hodestups. Fullstendig blind og døv. Etter tjue år.
Og vi blir med på en humpete høk over høk-historie inneholdende en rikmann, en privatetterforsker og en skummelt utseende skurk, ispedd jevnlige tilbakeblikk til studietiden til George og hans halve år sammen med Liana.

Boka innehar en viss spenning, men oppleves flat. Språklig har den ikke all verdens å by på, og karakterene griper ikke tak i meg. George kommer vi et stykke inn på, men aldri langt nok. Og jeg sitter med en følelse av hvor dum går det an å bli? Liana er en spennende karakter, men det blir noe uforløst over henne.

Men en ting skal forfatteren ha. Når helten sitter der med en rykende pistol faller han ikke for fristelsen til å la ham blåse bort kruttrøyken og ri triumferende inn i solnedgangen (ikke så enkelt heller der han sitter i en båt). Tvert imot beskriver han en skjelvende mann med store kvaler. Svært uamerikansk.
Grei tidtrøyte, joda, men ikke stort mer.

Andre bloggere om boka: My Criminal Mind, BokBloggBerit

Takk til Cappelen Damm som sendte meg boka.