Ødemarksthriller
Helena er gift med Stephen og mor til to småjenter. På nyhetene får hun høre at en mann har rømt fra fengselet. Han soner en langtidsdom for å ha bortført ei fjorten år gammel jente for mange år siden. Som sekstenåring fikk denne jenta ei datter. Og i tolv år holdt mannen dem fanget i et øde skogsdistrikt i Michigan, USA, før de klarte å rømme. Den dattera som ble født den gangen i fangenskap er Helena. Etter at hun unnslapp fangenskapet har hun de siste åra levd med ny identitet. Ingen vet hvem hun egentlig er, ikke en gang ektemannen. Nå skjønner hun at faren kan være på jakt etter henne. Selv er hun en erfaren jeger. Faren lærte henne alt om jakt og sporing der ute i myrene. Hun forstår at hun må prøve å finne sin far før han finner henne.
Hvem vil klare å fange hvem?
Et finurlig utgangspunkt, dette.
I mange år forgudet Helena sin far. Han lærte henne alt. Men han var en hard mann, hensynsløs, brutal. Likevel gikk det mange år før Helena forsto at faren var en ond mann. Og denne delen av historien er en spennende psykologisk studie. Om hvordan et ungt sinn blir formet av omgivelsene. Hun er tolv år før hun ser et annet menneske enn sine foreldre. Den lille kunnskapen hun har om verden er den hun lærer ute i villmarka. Pluss noen gamle utgaver av National Geographic.
Historien fortelles gjennom Helenas øyne. Og den er fascinerende, til tider svært vakker i sin beskrivelse av en oppvekst helt prisgitt naturen. Om årstidenes skiftninger, om dyr, fugler og fisk. Om jakt og sporing. Om våpen og snarer. Om vekster. Om hvordan overleve uten penger. Helt alene i verden. Vakker, ja, men også stygg og grusom. Om læring og avstraffelse, om slit og belønning. Litt Pavlovsk over det hele.
Språket er levende og fengende, og er med på å gi meg som leser klare bilder av dette røffe livet i utmarka. Likevel synes jeg språket er litt enkelt, nærmest skolestilaktig i noen passasjer. Det passer forsåvidt godt til historien som er sett gjennom øynene til ei ung jente, men føles innimellom noe trivielt.
Parallelt med beskrivelsen av oppveksten får vi i små glimt følge Helenas jakt på faren i nåtid. Eller er det omvendt? En far som etterlater seg små spor med vilje, slik at hun skal komme etter. Brutale, blodfylte spor. Spennende nok, denne delen også, men det som først og fremst fenger meg i denne boka er beskrivelsen av livet i ødemarka.
Boka markedsføres som thriller, og som sådan er den verken spesielt oppsiktsvekkende eller spennende. Bokas absolutte styrke og originalitet ligger i det psykologiske spillet mellom myrkongen og hans datter.
Andre bloggere om boka: My Criminal Mind
Takk til Juritzen Forlag som sendte meg boka.
 |
 |
24. juni 2017 at 20:13
Hm.. kommentaren forsvant?
24. juni 2017 at 20:14
Og den var lang. Ville si at jeg er langt på vei enig med deg. Sto ikke til forventningene. Leste ferdig boka i natt. Blogger senere..
24. juni 2017 at 20:12
Enig med deg i det meste her. Jeg ble ferdig med boka i natt, men for meg ble det en ganske treg leseopplevelse. Jeg har forventinger til en bok som beskrives som sensasjonell etc. Det synes jeg ikke, selv om historien som sådan er interessant. mest det, ja, interessant om en svært spesiell oppvekst, men det halter på det språklige (kan det ha med oversettelsen å gjøre?) , og de lange tilbakeblikkene som gjør at historien mister thrillerdrivet. Mulig det er er meningen at boka skal fremstå som en litt ungpikeaktig (muntlig?) dagbok, men det blir også rart siden jeg-personen nå er over tyve år.
Med tanke på språk, så leste jeg Linda Bostrøms Knausgårds «Velkommen til Amerika «i dag, hvor også forteller er en datter som skriver i jeg-person, og har et spesielt forhold til sin far som hun ønsker skal dø. Dysfunksjonelt som bare juling. Men du verden, for et nivåforskjell i språklige kvaliteter. Den boka leste jeg i et jafs, men den var bare på 90 sider da. Men det var mer driv, selv om den ikke er en thriller..
Jeg er nok absolutt ikke helt enig med VGs anmelder , og finner den gode anmeldelsen litt overraskende. (men smak og behag;) )
Blogger vel noen ord senere i kveld. (tre på terningen fra meg, dessverre)
24. juni 2017 at 20:42
Takk for kommentaren, Anita.
Det du sier om ungpikeaktig dagbok tenkte jeg også. Derav min kommentar om språket.
Vippet mellom tre og fire hos meg.
Blir spennende å lese din omtale 🙂
25. juni 2017 at 00:23
Hei! Der kom den ja, kommentaren..
Har skrevet om boka i et samleinnlegg nettopp nå.