Lize Spit – Smeltet

Gripende oppvekstroman

Først av alt vil jeg slå et lite slag for forlagenes nyhetstjeneste. Uten den tror jeg ikke jeg hadde fått med meg denne perlen av en bok. Så for deg som er glad i bøker – det er bare å gå inn på hjemmesidene deres og melde seg på!

Så reiser vi til Belgia, til en liten landsby og til ei bok som veksler mellom året 2002 og nåtid, og mellom ei jentes gryende pubertet – og hennes reise tilbake til hjemstedet etter mange år i hovedstaden.
Eva heter hun, og vi møter henne først i Brussel der hun forbereder denne turen hjem – til en markering av Jans 30-årsdag. Hvis han hadde vært i live, da. Hun får låne bilen til en kompis, og av alle ting tar hun med seg en stor isklump som hun har plassert i en stor balje i baksetet. Den smelter ikke siden det er vinter, og hun ikke har varmeapparatet på.

Tilbake til 2002, så er dette en fortelling om sommeren som skulle forandre alt. Eva tilbringer det meste av tiden sammen med kompisene Pim og Laurens. Disse to guttene har en stadig stigende interesse for jenter, men uten å bry seg spesielt om Eva – hun er bare kompisen. Guttene gjør hva som helst for få jentene til å kle av seg, og Eva blir brukt som hjelpemiddel. Hun blir dradd mellom det å beskytte sine venninner, eller å hjelpe bestevennene sine.

I tillegg får vi møte familien til Eva – ikke akkurat en gjennomsnittsfamilie – med to ganske fordrukne foreldre, en nerdete storebror og en anorektisk lillesøster med store problemer. Og utenom det en herlig bukett landsbyboere.

Boka åpner relativt lett, selv om det er noe merkelig med denne kvinnen som reiser til denne festen med en isklump i bilen. Hva i all verden skal hun med den?
Også dagliglivet til de tre vennene er lyst og stort sett enkelt – til å begynne med. Men gradvis kommer mørket sigende, det er mer under overflaten enn det kan virke som i starten. Mye ligger skjult i fortida, og sterke drifter ligger skjult i disse unge menneskene på vei inn i det voksne livets mysterier.

Og som hun skriver, Elize Spit! Dette er debutboka hennes, og det er en imponerende start på noe som kan bli en stor forfatterkarriere. Språket er særegent, stilsikkert, lekent og med bråe kast. Og her må Hedda Vormeland nevnes, hun har oversatt boka, og bidrar sterkt til at den oppleves stemningsfull og språklig spennende. Et lite ankepunkt har jeg imidlertid, og det er lengden på boka. Med sine 440 sider blir det noe langdrygt i starten – detaljene blir for mange, og hun kunne med fordel overlatt noe til leserens egen fantasi. Men likevel leser jeg ufortrødent videre, siden språket er så fengende, og både landsbymiljøet og personene som bor der oppleves så levende. Og så, når det tykner til, når nettet snøres sammen mot slutten – da er jeg fullstendig oppslukt og forført av historien. En gripende oppvekstroman!

Takk til Cappelen Damm for boka.

3 Comments

  1. Herlig med omtale! Jeg har akkurat fått boka fra Hedda (oversetteren) som bonus fordi vi kjøpte dopapir i korpsdugnaden deres, av alle ting. Siden jeg leser fint lite krim lurte jeg på om jeg bare skulle sende den videre, men etter denne omtalen tror jeg jaggu jeg må prøve å lese den først.

    • bjornebok

      20. juni 2018 at 13:42

      Takk for hyggelig tilbakemelding!
      Du verden! Det var litt av en bonus 🙂
      Og bare for å oppklare en mulig misforståelse – dette er ikke en krim, så da burde det være nok en grunn til å ta fatt på lesinga!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.