Leïla Slimani – Vuggesang

På pinebenken

Prisvinner fra Frankrike denne gang.
I kategorien psykologisk thriller.

Boka åpner med et svingslag i mellomgulvet:

«Babyen var død. Det tok bare noen sekunder. Legen kunne forsikre om at gutten ikke hadde lidd. Han ble lagt i en grå pose, og så ble glidelåsen trukket opp over den slappe kroppen som liksom lå og fløt innimellom lekene. Jenta var fortsatt i live da hjelpen kom. Hun hadde sloss som et villdyr.»

Rett på sak med andre ord.
Så går historien tilbake i tid. Til det unge paret, Myriam og Paul, som har to små barn, Mila og Adam. Om hvordan de sliter i hverdagen som slett ikke har blitt hva de hadde håpet og trodd. Paul jobber sene kvelder og netter for å forsørge familien. Myriam har satt livet på vent på grunn av barna. Tilværelsen er i ferd med å bli et fengsel hvor hun forfaller i likegyldighet og mismot. Fram til hun møter en studiekamerat fra juss-studiet og blir tilbudt jobb.
Men hva med barna?
De annonserer etter dagmamma.
Og da dukker Louise opp. Himmelsendt.
Hun fikser alt fra første sekund. Og hjemmet forvandles fra et kaotisk rot til et skinnende slott. Barna fra grinete problemer til veloppdragne prakteksemplar.
Louise bli fullstendig uunnværlig.
Alt er rosenrødt fram til det dukker opp ørsmå tegn om at noe ikke er helt som det burde være, eller …

Det kunne lett blitt spekulativt, dette. Litt á la thrilleren «Hånden som rører vuggen» fra 1992 hvis noen skulle huske den.
Men det blir ikke slik.
Tvert imot blir det svært troverdige portretter av travle mennesker i en storby. Det skrives mye klokt om tidspress og karrierejag i kontrast til nærhet og familieliv. Om utenforskap og ensomhet som kan tære og bryte ned. Om kulden i samfunnet, ytterligere understreket av et kaldt og guffent vær i store deler av boka. Om de enorme sosiale forskjellene mellom de som har og de som ikke har. Slik sett blir boka også en besk samfunnsskildring med fingeren tett på storbypulsen.

Psykologisk thriller, joda. Men starten forteller hva som kommer til å skje, så hvordan holde på spenningen?
Leïla Slimani klarer det på et umerkelig, mesterlig vis.
Fra å bygge opp en idyllisk drømmetilværelse der både foreldre, barn og dagmamma stortrives, til gradvis å plante små uhyggefrø som etter hvert skal vokse seg større og større. For du vet jo at det kommer til å gå til helvete. Godstolen forvandles til en pinebenk etter hvert som du ubønnhørlig blar deg nærmere slutten.

Språket er klinisk fritt for overdrivelser, men likevel med en rå styrke, så brutalt ærlig at nakkehårene reiser seg. Og tenk noe så befriende som ei bok på bare to hundre sider, uten trøttende sidespor og uttværende detaljer om uvesentligheter.
Anbefales uten forbehold!

Boka er oversatt av Thomas Lundbo, som har tatt godt vare på det typisk franske.
Takk til Cappelen Damm for boka.

Annonser

2 Comments

  1. Fin omtale. Veldig bra bok, jeg skrev selv om den på bloggen min i dag!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

© 2019 Bjørnebok

Theme by Anders NorénUp ↑

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.