Mye kos – lite krim
Privatetterforsker Olivia Henriksen er på deilig ferie i Frankrike. Der får hun høre at en lokal byggmester er myrdet med en spikerpistol ombord i et veteranfly, en ærverdig Dakota. Han hadde en stygg konkurs bak seg, og var ikke overvettes populær i byggmestermiljøet. Og hun får så vidt landet på Torp før hun får saken i hendene. Og vi blir med henne rundt i Tønsbergområdet på jakt etter den skyldige.
Dette er Lauritsen Kjølners tredje bok om privatetterforsker Olivia Henriksen, en godt voksen dame med en politimann som kjæreste. Jeg har ikke lest de to første bøkene hennes, men etter å ha googlet litt rundt forfatteren er ordet kosekrim mye brukt. For min del oppleves dette som mye kos og minimalt med krim.
Det blir en reise rundt i Tønsbergtraktene blant venninner, med mye vindrikking, småpludring om kjærester og ekser og nye elskere, god mat, rød cabriolet og deilig sensommervær. Samt masse detaljer rundt oppussing av et nyinnkjøpt hus.
Og sjelden, eller rettere sagt aldri, har jeg opplevd en etterforsker som kvier seg så til de grader med å ta saken opp direkte med de hun må snakke med. Det går via bekjente, og bekjente av bekjente, der vi er innom magedanskurs, økologisk hagebruk, veldedighetskonsert og kjøp av kunstige negler. Alt dette, og mer til, bare for å få snakket med de det gjelder. Summert blir det en kosetur i nærmiljøet, men spennende er det aldri i nærheten av å bli. Ikke en gang når Olivia bokstavelig talt snubler over løsningen.
Lyspunktet i denne ganske korte boka er språket. Det er flanerende og småmorsomt. I starten tenkte jeg på en kjølig, lett og leskende hvitvin i sommervarmen. Som et eksempel denne lille beskrivelsen av restaurantlivet i den franske feriebyen;
» Og det var restauranter, massevis av restauranter. Utover dagen kunne man nesten se duftskyene komme svevende ut fra spisestedene og møtes til dyst på hushjørnene.»
Men etter hvert oppleves det som om vinen blir stående for lenge i sola, den blir for varm, litt dvask i smaken. Du lurer på om du rett og slett skal helle ut den siste skvetten.
Takk til Vigmostad & Bjørke som sendte meg boka.
Andre bloggere om boka: Bokbloggeir, I Bokhylla, My Criminal Mind, denkriminellebokverden
 |
 |
14. juni 2016 at 12:04
Jeg har lest de to første, og selv om jeg bare er midt i denne så synes jeg de to første var mye bedre. Jeg reagerte veldig på språket i begynnelsen. Da synes jeg det var for mange kreative beskrivelser av alt mulig. Men jeg legger mindre merke til det, nå når jeg er halvveis.
Klart det er en kosekrim 🙂 Du finner lite vold og dramatiske beskrivelser av dødskamp og blodtap. Noen ganger blir jeg litt lei av å følge denne privatdetektiven på alle typer intervju. Men så leser jeg bøkene ferdig likevel, så det må være noe som fenger meg 🙂
14. juni 2016 at 12:27
Takk for tilbakemeldingen, Astrid Terese! Det ble bare alt for mye kos for meg – liker litt mer nerve. Er innom bloggen din med jevne mellomrom – la spesielt merke til omtalen din av Stoner – der var vi helt på linje 🙂
Legger ut lenke til bloggen for de som vil følge deg; http://www.astridterese.no/
16. juni 2016 at 10:46
Tusen takk Bjørn. Det var hyggelig 🙂
Nå er jeg ferdig med Dakota rød, og den kommer ikke å å noe skryt av meg heller.