Jo Nesbø – Kongeriket

Bygdekrim på speed

(Reklame. Boka har jeg fått som lese-/lytteeksemplar fra forlaget.)

Harry Hole er satt på vent. Om han fremdeles triller terning på Gardermoen vites ikke …
Uansett – Jo Nesbø har tatt turen til indre Telemark, til et lite tettsted hvor Roy bor alene i barndomshjemmet, en sliten fjellgård i enden av en bratt og svingete vei hvor du skal være sikker på rattet …
Til daglig driver han stedets samlingspunkt – bensinstasjonen.
Han lever et rolig, nokså begivenhetsløst liv blant sine sambygdinger.
Fram til lillebror Carl melder sin ankomst etter mange år i utlendighet. Med seg har han kona Shannon, samt storslåtte planer om å bygge høyfjellshotell.
Om livet har vært rolig og begivenhetsløst for Roy de siste årene, skal det bli snudd fullstendig på hodet.
Fordi brødrene bærer på en hemmelighet.
En hemmelighet stedets lensmann aldri har klart å glemme …

Nesbø maler fram et befriende fargerikt lokalsamfunn, befolket av alle de arketyper som tenkes kan . Fra frisøren som vet alt om alle, via den ålesleipe bruktbilhandleren, hans yngre kone med hang til enda yngre elskere, lensmannen med sin stetsonhatt og cowboyboots til råneren i Ford Granada. Beskrevet med en inderlig sjarm, med en underfundig humor, slik at de fremstår sprell levende. Litt sånn Twin Peaks møter Lilyhammer, helt på grensen til det parodiske.
Slik som denne, hvor en av gutta har debutert, forført av en erfaren dame:

«Jeg trodde det var i morra,» sa onkel Bernard på ettermiddagen da jeg var tilbake.
«Hva da?»
«At du skulle kjøre opp til lappen.»
«Det er i morra.»
«Jaså? På det gliset ditt trudde jeg du hadde vært og tatt’n nå.»

Men det er jo ikke Nesbø hvis ikke historien mørkner. Og det gjør den. Til gagns! Fordi mye av forhistorien til de to brødrene ikke tåler dagslys. Spøkelsene fra fortiden er av det heller makabre slaget, og når skjelettene truer med å ramle ut av skapene blir gode råd dyre. Noe som gjør at skjeletthaugen blir enda høyere. Og særlig bedre blir det jo ikke av at Roy forelsker seg i Shannon …

«Kongeriket» har blitt et overflødighetshorn av spinnville påfunn og brå vendinger i en historie som oser av overskudd og skriveglede. Spennende er den også.

Likevel – og dette hadde jeg aldri trodd jeg skulle komme til å skrive, Nesbø-fan som jeg er på min hals – siste halvdel blir noe gjentakende og overtydelig. Kanskje det burde vært strammet inn litt her og der. Men for all del – bare litt. Jeg storkoste meg gjennom samfulle 631 sider – i en bygdekrim på full speed hvor røyken står fra en skrikende breisladd mens lukt av brent gummi svir i neseborene. Slik det skal – på bygda.

Litt vekselbruk denne gang, mellom papir og lyd. Lydboka er innlest av Thorbjørn Harr, noe han gjør med bravur.

Andre bloggere sin mening: Henning Bokhylle, Tine Sundal

Flere av Nesbø: Blod på snø, Mere blod, Tørst, Macbeth, Kniv

+

Annonser

2 Comments

  1. Herlig omtale! og siden jeg syntes boken var herlig og, så gliste jeg meg gjennom både den og omtalen 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

© 2020 Bjørnebok

Theme by Anders NorénUp ↑

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.