Humoristisk og trist
Fredrik Backman fikk sitt store gjennombrudd med «En mann ved navn Ove».
Tematisk er ikke denne nye boka så langt unna «En mann ved navn Ove», selv om hovedpersonen er i den andre ende av skalaen aldersmessig i forhold til Ove. Hun heter Elsa, er syv år, snart åtte. Hun blir mobbet og hundset med på skolen, uten at skolen ser ut til å ta dette på alvor. En som imidlertid tar Elsa på alvor er mormor. En kjederøykende, pensjonert lege med det meste av sin praksis fra katastrofeområder. En mormor med et frodig språk og et utradisjonelt levesett. Mormor lærer Elsa om livet gjennom en oppdiktet eventyrverden. Mormor lærer Elsa opp til å være en superhelt i sitt eget liv. Men så får mormor kreft og dør. Hun etterlater seg en hel del brev, der hun sier unnskyld til sin mange naboer i boligblokka. Og med det sender Elsa ut på en slags skattejakt etter disse brevene.
Og det er her tematikken fra boka om Ove kommer inn – det handler om mennesker som lever tett på hverandre – stort sett uten å ha noe med hverandre å gjøre – uten å tåle trynet på hverandre – de unngår hverandre så godt det lar seg gjøre. Ove var katalysatoren i den første boka, slik Elsa er det i denne – katalysatoren til at menneskene kommer nærmere hverandre, og lærer hverandre å kjenne, til å kunne leve sammen med alle sine lyter – men også sine styrker.
Boka er humoristisk, særlig i starten der vi får et herlig samspill mellom mormor og Elsa. En mormor som gir faen i alle normale konvensjoner, og gir klart uttrykk for dette til sitt barnebarn og sine omgivelser. Boka endrer karakter etter at mormor dør. Humoren er der fremdeles, men iblandet en aldri så liten dose sårhet.
Jeg har lest en anmeldelse av boka i Dagbladet der den blir nærmest slaktet. Jeg er sterkt uenig i denne anmeldelsen som sier at språket er banalt og dialogene anmassende. Dette fordi jeg mener forfatteren evner å gi Elsa et språk som er et barn verdig, samtidig som han behandler temaer som er viktige i dag, som mobbing og mangelen på kontakt oss mennesker imellom. Og ikke minst – det å være annerledes. Forfatteren viser innimellom både til hendelser i bøkene om Harry Potter, og forfatterskapet til Astrid Lindgren. Dette mener anmelderen i Dagbladet er en svakhet. Jeg mener vi trenger flere Pippi’er!
Andre bloggere om boka: Tine Sundal, Bøker & bokhyller, Reading Randi
Omtale av bøker av samme forfatter: Britt-Marie var her, Bjørnstad, Vi mot dere, Folk med angst
Forfatter: Fredrik Backman Innbinding: Innbundet Utgivelsesår: 2014 Antall sider: 412 Forlag: Cappelen Damm Språk: Bokmål Originaltittel: Mormor hälsar og säger förlåtOversatt av: Blomgren, EinarISBN/EAN: 9788202414672
25. april 2018 at 22:12
Denne likte jeg veldig godt. Her samsvarer våre meninger ganske godt. Elsa fikk en plass hos meg. Denne fikk jeg som lydbok, og jeg har hørt den flere ganger =)
25. april 2018 at 22:44
Så fint at du likte den. Har du lest mer av Backman? Jeg er veldig begeistret for bøkene hans!
26. april 2018 at 21:46
Jeg fikk en pakke med En mann ved navn Ove, Mormor hilser og sier unnskyld og Britt-Marie var her. De to første likte jeg veldig godt, både hjertevarmen og humoren, liker denne typen bøker godt. Må tenke litt samtidig som jeg humrer =) Den siste har jeg ikke lest enda, ligger i den fine bunken som aldri minker 😉
26. april 2018 at 23:23
Du kan glede deg til Britt-Marie – et elskelig rivjern 🙂
24. juli 2017 at 14:38
Ser du har likt denne bedre enn meg – den falt ikke i smak hos meg – den ble nok en nedtur etter «Ove» som jeg likte veldig godt.
24. juli 2017 at 14:53
Har lest en del kommentarer rundt forbi – det er enten eller. Jeg liker fortellermåten til Backman, og hans «sosiale samvittighet».
Hans siste – Bjørnstad – gikk rett hjem hos meg.
27. november 2016 at 15:42
Denne boka er kjempebra og veldig fantasifullt skrevet. Jeg elsker skrivemåten han skriver på. Til de som ikkke likte denne boka må dere ha mer fantasi eller være mer tolmodige.
27. november 2016 at 17:48
Takk for kommentaren, Maja 🙂