Ingar Johnsrud – Kalypso

Denne gangen sitter det, som et skudd!

Et kaldt, mørkt og dystert Oslo. Et lik blir funnet. Snart ett til.
Tilbakeblikk til en militær operasjon i nærheten av Murmansk for 25 år siden. Der noe gikk fryktelig galt.
Et eksistenstruende virus på avveie.
En livsfarlig junkie, russiske avhoppere, marinejegere, etterretningsagenter, diplomater på høyt plan, til og med statsministeren, alt krydret med intriger innad i politiet.
En politietterforsker, Fredrik Beier, som nettopp har våknet etter noe som kan se ut som et selvmordsforsøk, med store problemer på hjemmebane, knaskende på lykkepiller.
En kollega, Kafa Iqbal, som ikke ser ut til å være videre lykkelig hun heller.
Da har du en ørliten del av alt det Ingar Johnsrud  har klart å presse inn på sine snaut 500 sider.

Forfatteren debuterte med et brak i fjor med «Wienerbrorskapet»en heidundrende thriller i høyt tempo. En thriller jeg forsåvidt likte ganske så godt, men hvor jeg konkluderte med; «Håper bare at Johnsrud kan vise litt mer måtehold neste gang.» 
Gjør han så det?
Ikke i det hele tatt.
Ingar Johnsrud må være glad i å ta livet av folk (i bøkene), for her, som i «Wienerbrorskapet» popper det opp lik i et foruroligende tempo.
Likevel, denne gangen sitter det, som et skudd!

For det første skriver Johnsrud knakende godt. Språket er levende og rikt. Svært røft til tider, men også vârt og poetisk i enkelte partier. Og ikke minst effektivt med korte kapitler, med et innebygd driv, elegante vrier og passende doser spenning. Han spinner svært mange tråder underveis, men han håndterer dem som en dreven dukkefører slik at man hele tiden makter å beholde oversikten.

For det andre så kommer vi langt tettere inn på karakterene, persontegningene er mye mer nyanserte, mer komplekse, det blir mennesker ut av det. Og det er ikke typiske hverdagsmennesker vi har med å gjøre.

Og for det tredje har han en fandenivoldskhet i måten han skriver på, ispedd en bisarr humor. Det er mye blod og gørr og groteske detaljer rundt døde mennesker gjennom hele boka, men denne fandenivoldskheten gjør det mer «spiselig», selv om du må ha en solid mage for å kunne svelge unna en del av disse groteske detaljene. Og jeg skal bruke litt tid på å understreke hva jeg mener ved å sitere noen passasjer fra kapittel 11, der Fredrik Beier og kollegaen Andreas Figueras er tilstede ved obduksjonen av et lik som har ligget litt for lenge i kloakken. Obdusenten er forøvrig en østerriker som er levende beskrevet, der nede i dette kalde obduksjonslokalet, som en kloning mellom Arnold Schwarzenegger og Frankenstein. Liket har forøvrig en kunstig arm.

«I hyllene sto krukker med bleknede hjerter, hjerner og lunger på formalin. Et varsel om hva som ventet der bak dørene til salighetens ferskvaredisk.»

«Det hadde ikke vært noen enkel oppgave å buksere den døde opp fra den trange kanalen. Først da åstedsgranskerne entret kummen, hadde rottene motvillig tatt noen steg til side.»

«Du lærer så mangt i denne jobben, fortsatte obdusenten. For eksempel har jeg etter hvert blitt litt av en ekspert på åtseldyrs matvaner. Småfisk liker bløtvev. Gnafser i seg dobbelthaker, grevinneheng, peniser og kjønnslepper. Løsbikkjer, de liker litt mer tyggemotstand.»

«Men det jeg finner, er brannskader. Rundt øyehulene. Sigarettstumper, tipper jeg. Eller simpelthen en lighter. Folk røyker jo ikke lenger.»

«Nei, noe tyngre og bredere. Igjen, kraften og presisjonen et slikt slag krever, tilsier at mannen satt fastbundet da han ble drept. Ingen spor av seksuelle overgrep.
Det er jo i det minste noe, mumlet Andreas.»

«Slike proteser, de er spesialtilpasset, er de ikke? Det må kunne gå an å spore armen? Doktor Heissmann nikket. Richtig.

Og armen? sa Fredrik. Kan vi ta den med oss?
Konrad Heissmann så seg rundt etter en pose.»

(En liten oppdatering 7. oktober. I går kveld fikk jeg denne hyggelige meldingen fra forfatteren:
«Setter pris på at du løfter frem de sorte humor-elementene. Som du helt riktig skriver er de viktige for balansen i boka, mellom det groteske, morbide og det latterlige. Alt godt, fra Ingar»)

Så er du sikker på at du tåler blod, gørr og groteske detaljer, ja da har du en riktig fin «hyggestund» foran deg med intens spenning.
Takk til Aschehoug som sendte meg et eksemplar av boka.

Andre bloggere om boka: Rita leser, Bokbloggeir, Den kriminelle bokverden, ebokhyllami

kalypso terning6
Annonse:

2 Comments

  1. Flott omtale, men nei takk, jeg tror ikke jeg orker all den volden , blodet og gørret.. Jeg synes det ble mye av det i hans forrige bok, og jeg trives ikke med det. Men jeg ønsker Johnsrud lykke til altså. Bra det finnes mange sorter krim, noe for enhver smak.:)

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*

© 2017 Bjørnebok

Theme by Anders NorénUp ↑

css.php
Driftes av Bloggnorge.com - Genc Media™ - Webdesign og hjemmeside - WP Wordpress, HTML, CSS - PRO ISP
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.