Jon Michelet – En sjøens helt – Brennende skip

Midtskips fulltreffer

Alle signaler gikk på at dette skulle være siste bind i krigsseilereposet til Michelet. Men så kommer det likevel enda et bind etter dette. Så da er det bare å smøre seg med enda mer tålmodighet for å se hvordan det går med skogsmatros Halvor Skramstad fra de dype østerdalske skoger.

Fruen skal igang med årets julebakst, og når hun forsikrer meg om at hun ikke har behov for min bistand, setter jeg meg ned i godtsolen med denne femte romanen i serien. Hun slår på radioen på kjøkkenet. Da settes stemningen på en nærmest spøkelsesaktig måte når Dido synger «I will go down with this ship.»

Denne boka starter der den forrige sluttet. Halvor er ombord i den vesle damperen Malviken som sakte driver innover mot Normandie-kysten i det nordvestlige Frankrike. Datoen er 6. juni 1944. Bestemmelsesstedet er Omaha Beach. Det er selveste D-dagen, som skulle bli et av de viktigste vendepunktene under 2. verdenskrig.
Senere følger vi ham tilbake til England og et kort møte med sin forlovede Muriel, før seilasen fører ham videre til San Fransisco, nedover i Latin-Amerika og gjennom Panamakanalen. Nå er han matros og skytter på M/S Morgedal. Etter noen forholdsvis rolige turer settes kursen mot fjerne strender i Stillehavet. Der venter tidenes største sjøslag, det såkalte Leyte-slaget, som utspiller seg i farvannet rundt Filippinene. Her venter fiendtlige slagskip, undervannsbåter, svermer av fly, og, det verste av alt, japanske kamikazeflygere.

Selv etter allerede å ha fulgt Halvor Skramstad gjennom  fire bøker og rundt 2500 sider blir jeg grepet igjen, umiddelbart. Krigens grusomme redsler kommer nærmere enn noen gang på strendene i Normandie. Michelet maler ikke med bred pensel for å få fram dette, men gjør det ved små detaljer i nøkterne beskrivelser av en sjø rødfarget av blod, flytende menneskelik og løsrevne kroppsdeler.
Slike opplevelser setter dype spor i et menneske. Men de har ingen krisepsykiatri i beredskap. De har kun hverandre. Noen små mennesker stuet sammen på en båt med en eksplosiv og dødbringende last, i måneder, kun avbrutt av korte opphold på land, i en konstant fare for å bli bombet, torpedert eller skutt i filler. Kameratskapet som Michelet beskriver oppleves ekte, det er røft, testosteronet og adrenalinet flyter. Og selvsagt oppstår konflikter. Det blir oppgjør på tørre never. Etterpå må de riste det av seg og stå sammen, de har ikke noe valg. De er avhengige av hverandre for å overleve ragnarok.
Mot slutten av boka når krigens redsler nye høyder. Det smeller døgnet rundt, farlig nær hele tiden. Og når de japanske flygerne styrter flyene sine i skipene i såkalte kamikazestup blir galskapen total og redselen uutholdelig.

Når jeg omtaler disse bøkene står jeg i fare for å gjenta meg selv, men det må nevnes også denne gang. Forfatterens historiske og geografiske kunnskaper er enorme, og han deler med oss på en pedagogisk måte. Han gjør stoffet interessant på en slik måte at enhver historieforeleser på et hvilket som helst universitet vil kunne rødme av misunnelse. Når jeg har en ballast som består av stor interesse både for tidsepoken, historie og geografi resulterer dette i at boka for meg blir en midtskips fulltreffer.

Avslutningsvis må jeg ta med en liten kuriositet fra side 99 der Halvor skriver brev til en kompis;
«At et vanlig menneske kan ta rikstelefon over Atlanteren, trodde jeg ikke. Derimot tror jeg på spåkjerringa kona di var hos i Moss, som spådde at du vil komme levende hjem fra krigen. Spåkonas påstander om at det den 14. juli i år vil bli født en forfatter med et genialt fortellertalent på Fødehjemmet i Moss, står ikke til troendes.» 
Her henviser forfatteren til seg selv, han er født 14. juli 1944, i Moss!

Link til mine omtaler av «Gullgutten» , «Blodige strender» og Krigerens hjemkomst i serien.