Daniel Cole – Filledokka

Herlig underholdende 

Allerede før denne boka i det hele tatt var utgitt var den solgt til 33 land. Og vi snakker om en debutant. Ikke rart da, at forventningene er skyhøye i det jeg starter lesinga.

Og allerede i starten er det fullt trøkk.
London, våren 2010.  Wolf, etterforsker i London-politiet, er tilstede i en rettssak mot «Kremasjonsmorderen», en morder som har tatt livet av sytten unge jenter. En etterforskning Wolf har hatt hovedansvaret for. Morderen blir frikjent i retten. Noe som får Wolf til å angripe ham for å forsøke å ta livet av ham. Han vet han vil slå til igjen. Det ender med at Wolf havner på isolat, degradert og latterliggjort.
Fire år senere er Wolf endelig tilbake i tjeneste, desillusjonert og nyskilt. Et lik blir funnet, hengende i tråder, omhyggelig dandert. Et lik som består av kroppsdeler fra seks forskjellige mennesker. Den ene hånden peker ut av vinduet, og hodet på liket stirrer i samme retning som hånden peker – rett mot leiligheten til Wolf.
Samtidig får en TV-kanal et brev der seks nye ofre listes opp, med dato for når de skal drepes. Første offer skal i følge lista bli Londons borgermester, og nummer seks er Wolf. Det blir et mediekjør uten like, og fremst i medias klappjakt står Andrea, ekskona til Wolf, som lukter århundrets sak. TV-kanalen får raskt tidenes seertall med Andrea i studio, og en klokke oppe i hjørnet som ubønnhørlig tikker ned mot det uunngåelige. Vil Wolf og resten av Londonpolitiet finne morderen i tide.

Utgangspunktet for historien er finurlig sammenskrudd, og akkurat passe creepy til at det fanger interessen min umiddelbart. Et herlig spennende persongalleri henges opp foran meg, presentert i en ledig og flytende språkdrakt. Og ikke minst, en aldeles skrudd, mørk, slentrende, rå og til tider grovkornet humor krydrer fortellingen. Så godt krydret, at jeg sitter humrende og leende oppi alle disse bestialitetene som presenteres på løpende bånd. For det er virkelig bestialsk mye av det som blir presentert. Jeg trodde i min enfoldighet at etter alle disse krimbøkene jeg har lest gjennom alle disse årene, så har jeg lest om alle tenkelige måter å ta livet av et menneske på. Men neida, der tok jeg grundig feil. Etter hvert har jeg også lest en hel del krimbøker der media stilles i et ganske så suspekt lys, men så grelt som denne gang kan jeg ikke huske, kanskje bortsett fra «Ikke bestått» av Hjorth & Rosenfeldt.

Så det er herlig underholdende, dette. Passe spenning, herlige politifolk, en aldeles spinngal morder og humor i bøttevis. Men, et sted mot slutten, kanskje de siste 120 sidene omtrent, skjer det noe. Forfatteren glemmer den genuine stemningen han har opparbeidet gjennom boka i det det hele skal avsløres. Da blir det en helt konvensjonell thriller, en avslutning der spenningen skal nå klimaks, der helten vår skal briljere og skurken få sitt velfortjente endelikt. Synd det, for hadde han stått løpet helt ut kunne dette endt opp med toppkarakter fra denne leseren. Denne gang holdt det bare nesten.
Men dette er visstnok første del i en serie på tre, så det er bare å glede seg…..

Takk til Vigmostad & Bjørke som sendte meg boka.