Burlesk og underfundig

Pierre Lemaitre er uten tvil mest kjent for sin kraftfulle krimtrilogi, Irène, Alex og Camillebøker jeg rett og slett elsket.
Derfor er det med spenning jeg gyver løs på noe helt annet, en skjønnlitterær roman med handlingen lagt til slutten av første verdenskrig og de nærmeste årene deretter. Avstanden fra bisarre drapsmenn i nåtidens Paris til gjørmete skyttergraver i november 1918 er formidabel. Og spørsmålet er om forfatteren makter å gjøre dette like fengende som krimbøkene. Svaret kommer lenger nede, først et blikk på handlingen.

De menige soldatene Albert og Edouard har overlevd krigens meningsløse galskap helt fram til disse siste dagene. Albert er bokfører hjemme i Paris, og hadde en kjæreste før han reiste i krigen. Edouard er sønn av en finansmagnat, homofil og en kunstnerisk sjel. En type sønn som faren har store problemer med å godta. Disse to soldatene kjenner ikke hverandre noe videre, bare sånn på hils der nede i skyttergravene.
Sjefen deres, løytnant Henri d’Aulnay-Pradelle, er av adelig slekt. Men helt uten midler. Familien har spilt fallitt. All ære er forsvunnet de siste par hundre årene. Derfor ser løytnanten sitt snitt til å gjenvinne ære og berømmelse når han skjønner at krigen går mot slutten. Han iscenesetter et siste «heltemodig» angrep. Et angrep som skal få store konsekvenser for Albert og Edouard. Albert blir fanget i et granathull under store jordmasser og er i ferd med å dø. På mirakuløst vis blir han reddet av Edouard. Dessverre får Edouard skutt i stykker benet under redningsaksjonen, og til slutt blir halve ansiktet blåst bort av et granatprosjektil. Disse hendelsene fører dem inn i et skjebnefellesskapet som gjør at Albert ser det som sin livsoppgave å ta vare på sin redningsmann.
Tilbake i Paris etter krigen bruker d’Aulnay-Pradelle sin nyvunne heltestatus til å svindle seg opp og fram gjennom lyssky aktiviteter rundt anleggelse av gravplasser for falne soldater. Han benytter alle tjuvtriks for å berike seg. Og gifter seg med søster til Edouard, til farens store irritasjon.
De to menige soldatene lever et slitsomt liv i fattigdom, Edouard har blitt morfinavhengig etter skadene. Han lever under falsk identitet, og vil ikke ha noe med sin rike far å gjøre. Og Albert bruker all sin tid og alle sine krefter på å finansiere narkotikaen til kameraten.
Så får Edouard en strålende idé. De skal sette igang en storstilt svindel med krigsminnesmerker, ta pengene og reise utenlands til et liv i luksus.

Det er altså et bredt lerret forfatteren spenner opp, og språklig er det en ren nytelse å lese. Litt gammelmodig i stilen, nesten litt Dickensk, noe som kler historien utmerket. Krigens meningsløshet i første del av boka er glitrende beskrevet. Jeg er ikke fullt så begeistret over resten av boka som foregår i Paris. Til det males det med litt for bred pensel, slik at mye blir overtydelig og melodramatisk, og et ørlite grann langdrygt innimellom. Det er store følelser i sving, men uten at de griper meg helt.
Noe jeg imidlertid liker, og som gjennomsyrer hele boka, er en burlesk og underfundig humor, en bitende fandenivoldskhet samt et overdådig beskrevet persongalleri som inkluderer noen ubetalelige typer.
For meg en noe ujevnt fortalt historie, men glimrende på sitt beste.

Andre bloggere om boka: Heartart, BokBloggBerit
Takk til Aschehoug som gjorde det mulig å hente eboka ned til nettbrettet.