Et svært gledelig gjensyn
Seks års ventetid er lenge. Men er det på noe godt er det som kjent ikke forgjeves.
Og nå snakker vi om en av mine store favoritter – Fred Vargas – og hennes eminente serie om kommisær Jean-Baptiste Adamsberg. «Istider» er åttende bok i serien.
Adamsberg blir kontaktet av en kollega. Angående et selvmord. Kollegaen er litt i tvil, og før han endelig arkiverer saken som selvmord, vil han ha Adamsbergs syn på saken. Og dermed er vi igang.
I kjent Vargas-stil.
Med en innfløkt sak som har sitt utgangspunkt på Grimsey, ei forblåst øy på nordkysten av Island. Der noen franske turister ble utsatt for en tragedie ti år tilbake i tid. De hadde besøkt et «hellig» sted, som ifølge lokalbefolkningen og deres sagn og myter ikke må forstyrres. Noen kom aldri hjem igjen, og ble heller ikke funnet.
Det blir ikke mindre innfløkt når etterforskningen fører dem videre til et miljø som er fullstendig opphengt i den franske revolusjon på slutten av 1700-tallet. En blodig historie, der Robespierre var en sentral revolusjonær. Han endte sine dager i giljotinen. Fortjent etter manges mening, siden han sendte minst 1400 mennesker i den samme giljotinen.
Og midt i dette miljøet i nåtidens Paris finnes det direkte etterkommere av både Robespierre selv og av hans ofre. Så her kan det være mange potensielle hevnere! (Hvis du skal lese denne boka, og ikke har noen særlig kunnskap om den franske revolusjonen generelt, og Robespierre spesielt kan jeg anbefale denne artikkelen som en starthjelp.)
Ikke et ord mer om handlingen!
Så derfor over til persongalleriet. Adamsberg leder en kriminalavdeling befolket med en stab som er noe helt for seg selv. Utrolige typer, alle med sine særegenheter og spesielle evner. Medarbeiderne har stor respekt for sin sjef, men de har ofte problemer med å forstå ham. Og innimellom synes de han ikke gjør noe som helst. Annet enn å skyfle skyer, som de kaller det. Og dette samspillet mellom sjef og medarbeidere er en sann fryd å lese om. Her er Fred Vargas erkefransk i sin måte å (be)skrive på, overdrevent høflig, omstendelig, byråkratisk, men med en snert og humor som gjør det hele til en burlesk opplevelse.
Språklig er Fred Vargas i en egen liga. Dannet, lærd, snirklete. Noe som lett kunne blitt kjedelig. Men her er groteske innfall og ubetalelige karakterer framstilt med en boblende fortellerglede. Eve-Marie Lund har oversatt boka, og må ha sin del av æren for at dette blir et svært gledelig gjensyn!
Takk til Aschehoug for boka.
Mer av Vargas: Eremittedderkoppen
 |
 |
20. mars 2018 at 15:08
Vargas er også en av mine favoritter og jeg har ventet lenge på en ny bok. Jeg gleder meg til å lese denne! Og så morsomt at han (Adamsberg) skal avgårde til Island denne gangen. Jeg synes det er fint at forfatteren sender han litt rundt. For eksempel likte jeg godt den med føttene på kirkegården i London (uten at jeg helt husker hva den het) Det var kanskje den første forresten? 🙂
20. mars 2018 at 16:52
Så hyggelig med felles favoritt!
Det var gøy med Islandstur denne gangen 🙂
19. mars 2018 at 22:58
Jeg har bare lest Vampyren eller var det Varulven?
Synes den var litt tung å komme gjennom , husker jeg, men den hadde sin sjarm.
Mulig jeg leser mer av henne (som jeg trodde var en han før) senere.:)
20. mars 2018 at 08:50
Ikke godt å si hvilken du har lest;
Varulven 2004
Vampyrens hevn 2010
🙂
19. mars 2018 at 21:04
Hm… det var da enda på tide med ny bok, seks år er lenge å vente. Takk for fristende tips, denne må jeg ha med på påsketur 🙂
19. mars 2018 at 21:32
Men jeg ventet ikke forgjeves 🙂
19. mars 2018 at 18:28
Hmmhh.. Nå har jeg overlevd to franske forfattere med stil i det siste, men kun fordi jeg ikke synes de er særlig franske i skrivestilen. Ja, jeg peker til Minier og Lemaitre. Du nevner at Vargas skriver lærd, dannet og snirklete. Akkurat det jeg ikke liker i krimbøker.. og legger du til en smule omstendelig og pompøst, så har du den franske skrivestilen jeg skygger unna.. Men så har jeg lært å stole på deg da, så nå er jeg veldig i tvil. Jeg tror nok jeg får ta hele Booker-lista før jeg vurderer Vargas, men jeg har notert forfatteren ned. Bak øret. Det er da noe? 🙂
19. mars 2018 at 19:59
Hehe.
Lærd, dannet, snirklete, omstendelig og pompøst.
Joda, det stemmer godt det, kanskje bortsett fra pompøst.
Men hun gjør det med glimt i øyet og enorme doser selvironi. Hun kan bygge opp grandiose setninger for så å rive dem ned med en utsøkt avslutning som gjør at jeg sitter og ler. Høyt! En drepende humor som gjør at hun avvæpner seg selv. Og boka er full av sprø påfunn og personer. Hva med en piperøykende kvinne som bor i skogen i hytte med jordgulv og har et ungt villsvin som kjæledyr, eller en enbeint sjakkspillende sjøulk på Island som snakker om afturgangar (gjenferd), eller en mann som rett og slett heter Mallemort?
Prøv en gang!