Marerittreise

Så er det klart for Joona Linna – for sjuende gang.
Et makabert likfunn i Oslo er opptakten denne gang. Til det som skal bli en marerittreise uten sidestykke i nordisk krim.

Å begi seg inn på noen beskrivelse av den videre handlingen er nærmest umulig uten å røpe for mye. Derfor nøyer jeg meg med å si at det er handling så det holder.
Forfatterparet vet hvordan de skal få leseren klistret til sidene, og de benytter alle triksene som finnes. Skumle steder, ugjennomtrengelig mørke, dårlig vær. Gjerningsmenn fullstendig hinsides, som kryper langt inn i sjelen på de stakkars ofrene – og på leseren. Som etterlater seg hauger med lik, mishandlet til det ugjenkjennelige. Litervis med blod, brukne knokler i hopetall. Alltid et skritt eller fem foran heltene.
Og du har sikkert lagt merke til trenden de senere årene, hvordan det i mange thrillere er slik at heltens nærmeste blir truet, hvordan historien utvikler seg til å bli et personlig mareritt. Vel, denne gang er det nærmere enn noen gang tidligere.

Summen av alt dette blir en bisarr reise i det mørkeste av det mørke, i det blodigste av det blodige, i det grusomste av det grusomme.

Og da er jeg kommet til kjernen av min leseopplevelse, der jeg sitter fjetret og andpusten i godstolen.
Det blir for mye.
Oppbyggingen er nærmest genial, spenningen på grensen til uutholdelig. Men likevel.
Det blir for mye. Av alt.
Jeg mister troen på plottet et godt stykke før halvspist.
Dette går bare ikke an. Det er rett og slett for hinsides.

Gir du derimot blaffen i innvendingene ovenfor og godtar en opphopning av lik uten sidestykke, ondskap ondere enn noen gang, ja da har du mange grøssende timer foran deg.

Cliffhangeren i siste avsnitt etterlater heller ingen tvil.
Det kommer mer galskap, vær sikker!

Om jeg kommer til å lese?
Selvfølgelig!

Andre bloggere sin mening: Tine Sundal

Takk til Cappelen Damm for boka.

Andre av Kepler: Stalker, Playground, Kaninjegeren