Strålende
Vet du hva en guga er?
Ikke?
Det visste ikke jeg heller før jeg leste denne boka, men nå er jeg sikker på at jeg kommer til å huske det for alltid.
Guga er et annet ord for havsule, og på øya Lewis i de Ytre Hebridene, nordvest for Skottland, drives det en tradisjonell jakt på denne fuglen, noe du kan lese mer om her.
Men hvorfor i all verden starte denne omtalen med fuglejakt?
Det kommer jeg til senere.
Politietterforsker Fin Macleod i Edinburgh er helt på felgen på grunn av en personlig tragedie. Etter å ha gått lenge sykmeldt får han et ultimatum av sjefen – kom deg tilbake i jobb eller få sparken. Motvillig velger han det første, og blir sendt til øya Lewis der et bestialsk drap er begått. Et drap som har mange likhetstrekk med et drap han etterforsket i Edinburgh før tragedien. Derfor får han oppdraget.
At Macleod er født og oppvokst på denne forblåste øya spiller nok også inn i avgjørelsen. Han returnerer til Lewis for første gang på nærmere 20 år.
Ei øy han hadde forbannet seg på at han aldri ville tilbake til.
«Svarthuset» er en krim, men samtidig mye mer:
– En fascinerende og medrivende beskrivelse av et sted og et folk som mest sannsynlig er ukjent for de fleste av oss, med naturbeskrivelser som bokstavelig talt tar pusten fra meg og gjør at jeg får lyst til å ta første fly for å besøke øya.
– En reise tilbake i tid, til Fins barndom og ungdom. En tid med enkelte gode minner, men også tristesse og tragedie.
Og det er her gugajakten kommer inn som en sentral hendelse.
Sent i ungdommen blir Fin utpekt til å være med på denne jakten. Noe som anses som en stor ære, et slags ritual fra gutt til mann. Men Fin har ikke det minste lyst. Og noe skjer der ute på den forblåste klippen. Men hva?
Peter May skriver så gnistrende godt at jeg kjenner vinden på kroppen, føler sjøsprøyten i ansiktet og de store bølgene gjør meg lettere sjøsyk.
Fin Macleod som liten gutt og senere som ungdom føles som et sterkt og ekte portrett. Menneskene på øya står levende for meg. De er der ikke som fyllmasse, men som en naturlig del av handlingen.
Selve krimplottet spiller lenge annenfiolin, men ligger likevel og dirrer illevarslende i bakgrunnen. Sakte men sikkert veves historiene sammen til en enhet hvor spenningen øker til et øredøvende crescendo mot slutten.
«Svarthuset» er strålende kvalitetskrim!
Denne boka er første bind i det som kalles «Lewis-trilogien», og omtale av de to neste kommer i løpet av de neste dagene, så følg med!
Ragnhild Aasland Sekne har gjort en formidabel oversetterjobb med å levendegjøre både natur og mennesker.
Denne gang lydbok innlest av Sigurd Myhre.
Takk til Lydbokforlaget for boka.
Andre bloggere sin mening: I Bokhylla, Artemisias verden, Beathes Bibliotek, Rose-Marie, Boksnakk og lesetips, My Criminal Mind
Flere av Peter May: Lewismannen, Lewisbrikkene, Coffin Road, Ualminnelige mennesker, Drapet på Entry Island, Jeg svikter deg aldri
 |
 |
25. januar 2019 at 13:59
Veldig fin omtale! Ja,dette var en skikkelig god bok og jeg likte godt kombinasjonen mellom krim og fine skildringer av landskap og natur! Tusen takk for link 🙂
25. januar 2019 at 14:23
Tusen takk, Beathe!
24. januar 2019 at 12:27
Meget bra trilogi som jeg leste med stor glede. Men papirutgaven skjemmes av at forlaget ikke har spandert på seg fagmessig ombrekking. Bøkene vrimler av «horunger», en typografisk dødssynd som man knapt finner i bøker utgitt av andre forlag. Meget lett å unngå for fagfolk som behersker ombrekkingsverktøyet.
24. januar 2019 at 12:41
Takk, Jean-Louis!
Jeg hadde alle tre bøkene som lydbok på bassengkanten i sydlige strøk, så jeg hørte ingen «horunger» 🙂
Hva er det, forresten?
24. januar 2019 at 16:24
Det er når siste linje i et avsnitt havner øverst på en side, slik at linjen ikke blir full. Da kan en fagmann knipe litt i teksten på siden før slik at linjeslutten havner nederst på siden istedenfør øverst på neste side.
24. januar 2019 at 16:28
Takk for lettfattelig forklaring!
Jeg har gjennom diverse jobber hatt ansvar for informasjon, så jeg kjenner godt til problemet.
24. januar 2019 at 12:17
Strålende omtale av en strålende bok. Skjønner ikke at du ikke har lest denne før nå 😉 Takk for linking 🙂
24. januar 2019 at 12:23
Tusen takk, Ann Christin!
Endelig var det min tur 🙂