Trollbinder igjen
Fin Macleod har sagt opp jobben som etterforsker i Edinburgh-politiet, og har vendt tilbake til sin barndoms øy, Lewis, hvor han har planer om å sette istand huset etter sine avdøde foreldre.
I første bok fikk han vite at han hadde sønnen Fionnlagh med ungdomskjæresten Marsaili, og sakte forsøker de tre å bygge opp forholdet seg imellom.
En lang tradisjon på Lewis er torvskjæring, der torven blir brukt som brensel. Et lik blir funnet i torvmyra. Liket er svært godt bevart, slik det ofte kan være med slike «torvlik», selv etter flere hundre år. Men når det viser seg at dette liket har en Elvis-tatovering på underarmen settes det igang drapsetterforskning.
En dna-prøve av liket avslører at det er i nær slekt med Tormod Macdonald – far til Marsaili, og dermed trekkes Fin Macleod inn i mysteriet.
Tormod er på full fart inn i demenståken, så det er sparsomt med opplysninger å få ut av ham, men små drypp setter Fin på sporet. Spor som går langt tilbake i tid til en tragisk historie om tre venner på et barnehjem.
Vil Fin klare å nøste opp historien før Tormod forsvinner helt?
Igjen overbeviser Peter May med en utsøkt språkdrakt, med dyptpløyende personskildringer, utsøkte stemningsbilder samt en spennende historie.
Tilbakeblikkene til livet på barnehjemmet og all dets grusomhet har noe dickensk over seg.
Disse tilbakeblikkene blir fortalt gjennom øynene til den aldrende, demensrammede mannen, og akkurat den vrien synes jeg er litt merkelig. Vel er det alment kjent at en slik tilstand kan bety null korttidshukommelse og god langtidshukommelse, men at langtidshukommelsen skal være så gnistrende klar stiller jeg meg spørrende til. Men la gå.
Bedre da hvordan han beskriver Tormods frustrasjon, sinne og fortvilelse over en tilværelse han ikke lenger forstår, og hvordan dette også har innflytelse på dagliglivet til de pårørende.
Pårørende som langsomt nærmer seg hverandre. Finnes det en rest av den kjærligheten som en gang var der mellom Marsaili og Fin?
Som i «Svarthuset» er ikke dette en roman hvor krimplottet står i fokus, mer som en bakenforliggende trussel. Sakte avdekkes fortiden for så å veves sammen med nåtid. Akkurat dette blir litt forutsigbart denne gang, slik at noe av den dirrende spenningen jeg opplevde i første bok uteblir.
Et par små innvendinger til tross, Peter May trollbinder igjen med ei glitrende god bok, mørk, melankolsk og tragisk.
Ragnhild Aasland Sekne har igjen gjort en formidabel oversetterjobb .
Også denne gang lydbok, innlest av Sigurd Myhre.
Takk til Lydbokforlaget for boka.
Andre bloggere sin mening: My Criminal Mind, Artemisias verden, Boksnakk og lesetips, Rose-Marie, Beathes Bibliotek, Myriams boble
Flere av Peter May: Svarthuset, Lewisbrikkene, Coffin Road, Ualminnelige mennesker, Drapet på Entry Island, Jeg svikter deg aldri
 |
 |
25. januar 2019 at 22:32
De er bare så bra disse bøkene, altså:)
Gleder meg til den nye serien hans som kommer på norsk nå, selv om den ikke er fra Hebridene.
Takk for link!
25. januar 2019 at 22:39
Det var du som satte meg på sporet av disse bøkene, så takk for det.
Blir spennende å lese den neste serien.
25. januar 2019 at 19:18
Har hørt mye om den serien – så nå gir jeg den et forsøk, håper jeg liker den like godt som dere andre….
25. januar 2019 at 19:20
Det håper jeg også 🙂
Lykke til!
25. januar 2019 at 14:04
Jeg leser jo ikke mye krim, eller jeg kan vel ikke si det lenger nå som jeg har lest en del krim det siste året, men faktisk så har disse bøkene fått meg småhekta på krimsjangeren, skjønt ren krim er det jo ikke.
Men han skildrer så fint og levende at du nesten fryser selv også om de skulle være et sted det blåser mye. Jeg har nettopp lest to bøker av William Shaw og de er litt i samme gate som May sine bøker, de kan jeg anbefale. Neste uke kommer May med første nok i en ny serie som skal består av syv bøker om jeg ikke husker feil.
Igjen tusen takk for link 🙂
25. januar 2019 at 14:24
Og jeg leser vel kanskje litt for mye krim …
Jeg har lest litt om den nye serien hans. Regner med å få med meg den også.