Helt på det jevne

John Grisham har solgt rundt regnet 300 millioner bøker verden over, så noen videre presentasjon av forfatteren er vel ganske unødvendig. At han også har et par-tre klassikere på cv’en er uomtvistelig. Det er også det faktum at det er noen år siden siste storselger. Men han skriver ufortrødent videre. Og juridiske spenningsbøker er fremdeles hans spesialitet.
Så også denne gang.

Sebastian Rudd er en skikkelig rasshøladvokat. Den type advokat som tar de sakene ingen andre vil ha, med klienter som ville hatt problem med å få innpass i helvete.
I tillegg har han en inngrodd skepsis, på grensen til hat, mot byens politistyrke, og spesielt deres utøvelse av unødvendig vold. Derfor har han også spesialisert seg på den type saker.
Og vi blir med ham på et ellevilt ritt mellom den ene rettsaken mer utrolig enn den andre.

For ellevilt er det. Jeg har etter hvert lest et solid antall bøker der det amerikanske rettssystemet har en fremtredende rolle (og sett adskillige filmer om det samme). Og det er ikke lenger noe som overrasker meg. For over there går tydeligvis alt an. Men det er faktisk så mye rart at jeg har vanskelig for å svelge det. Og det er en forsåvidt stor sjanse for at den godeste Grisham setter det hele litt på spissen, men uansett, du tror det ikke før du leser det. Og det søkelyset Grisham setter på systemet er nådeløst.

Og det er ganske trøstesløse linjer han skisserer opp. Og jeg tenker flere ganger at vi må være sjeleglade for at dette er milevidt fra det vi opplever her på berget. Politivold utover alle proporsjoner, korrupte dommere, korrupte advokater, korrupte borgermestre, korrupte politisjefer. Og vår godeste Sebastian Rudd er ikke noe unntak han heller. Han kan alle triksene, og benytter seg av av dem totalt uten blygsel. Men Grisham hadde ikke skrevet om ham, hvis han ikke også har et snev av anstendighet og samvittighet. En rufsete helt, sånn en lonesome cowboy som de elsker der på den andre siden av dammen. Og med et kvinnesyn som ville fått en middels norsk kvinnegruppe til å organisere tog i protest.

Men når alt dette er sagt, så må jeg selvfølgelig også ta med at han skriver underholdende, til tider svært underholdende. Effektivt, rett fram, sånn passe spennende, aldeles herlig overdrevet persongalleri og den alltid tilstedeværende lille heltens kamp mot Goliat.
Det blir sjeldent kjedelig å lese ei bok av Grisham. Heller ikke denne gangen, men jeg hadde kanskje sett fram til litt fornyelse. Noen av de siste utgivelsene hans synes jeg ligner litt for mye på hverandre.

Omtaler av andre Grisham-bøker: Tilståelsen, Svindleren, Arvingen

Takk til Cappelen Damm som sendte meg boka.