Øystein Wiik – Rekviem

Overdrivelsens mester

The Thief, Tjuvholmen, Oslo.
Den norske black metal-stjerna Wotan Wagner våkner opp i suiten sin etter en konsert i Oslo Spektrum med tidenes fylleangst. Og den blir ikke særlig bedre når han oppdager ei ung blondine ved siden av seg i senga – død. Og han husker absolutt ingenting.
Manager John Guldberg får det dermed travelt med å rydde opp.
Cecilie, 16, datter til journalist/forfatter/eventyrerTom Hartmann og politietterforsker Cathrine Price var på samme konserten. Hun forsvinner sporløst etter konserten. Og dermed er vi i gang.

Øystein Wiik sin helt Tom Hartmann kom inn i den norske krimverdenen med et smell i 2010 (Dødelig Applaus). En ganske så unorsk krimhelt i bøker med internasjonalt snitt. En helt jeg fikk stor sans for allerede etter de første sidene. Det fordi Wiik tør å skrive stort og lekende, og ikke er redd for å overdrive slik at det virkelig griner i svingene. Imidlertid opplevde jeg hans fjerde bok i serien, «Casanovasyndromet»  (2013), som en gedigen nedtur, og var derfor svært spent da jeg satte inn første cd i spilleren på vei til påskefjellet.
Engstelsen viste seg å være ganske så bortkastet. For det persongalleriet han legger opp til er aldeles bedårende, hvis man kan bruke et slikt uttrykk om black metal-miljøer. Karikert og klisjeaktig, helt sikkert, men du verden som jeg trives i deres selskap slik det blir fremstilt med solide doser humor og glimt i øyet.
Men dette skal jo være en krim, og derfor må plot’et utvikles. Og da forsvinner noe av den sjarmen som er der i starten. Ondskapen overtar. Og den er ganske så grotesk i sine detaljer. Og historien oppleves noe sidrumpa i midterste del. Noe av drivet mangler, det tar for lang tid med alle de utspekulerte bitene i planen til den onde skurken som kommer sigende inn fra fortidens mørke.
Men så reiser vi til Røros kirke, og blir med på en aldeles grandios finale. Et vilt bukkeritt akkompagnert av black metal sine primalskrik og suggererende gitarriff. Gotisk i sin galskap.
«Rekviem»er eventyr for voksne.Hvis du lar kravene om troverdighet fare blir det god underholdning. Stor litteratur kan det knapt kalles, men at de 140 milene i bil tur/retur påskefjellet blir adskillig kortere er helt sikkert.
Øystein Wiik er en storslagen sanger, og skriver storslagne bøker. Som oppleser, vel, sånn der. Men for guds skyld, ikke prøve deg på sørlandsdialekt en gang til, Øystein Wiik, for det var fullstendig skivebom.
(Denne boka finner du på lista mi over bøker med «Kriminelt dårlig vær«.)

Omtale av «Dødsrytteren» og «Skorpionen».