Mariette Lindstein – Sekten på Tåkøy

Tynne greier

Sofia er ferdig med studiene på universitetet.
Hva skal hun gjøre nå?
Sammen med en venninne er hun med på en presentasjon av ViaTerra, en organisasjon med tilhold på en liten øy i den svenske skjærgården. Organisasjonens teorier om sjelens ro og kroppens naturlige balanse tiltaler henne.  Franz Oswald er Via Terras leder, en karismatisk mann som vekker Sofias interesser.
Sofia takker ja til et introduksjonskurs på øya, og etter noen uker blir hun tilbudt jobb som bibliotekar.
Etter en del fram og tilbake takker hun ja til jobben. I starten stortrives hun i den nye jobben og den nye tilværelsen. Etter hvert er det flere ting som vekker bange anelser hos Sofia, og idyllen utvikler seg til et klaustrofobisk helvete som det blir umulig å komme unna.

Forfatteren har selv bakgrunn fra scientologikirken, og mye av bokas materiale er inspirert av hennes opplevelser der.
Derfor kunne dette blitt en riktig så spennende historie, med et aktuelt bakteppe som vi vet alt for lite om.

Men dessverre.
Det blir tynne greier.
Av flere grunner.

For det første er språket lite utfordrende, det virker flatt og pregløst. Og boka er overlesset av sånne tillærte beskrivelser som vi finner alt for mange av i deler av dagens krimlitteratur.  Uttværende og utmattende beskrivelser av alt og ingenting. Som, når de forekommer så ofte som her, ikke blir hverken til hjelp for å sette stemningen eller øke spenningen. I stedet blir det noe som hindrer fremdriften og irriterer i leseprosessen. Og boka føles derfor alt for lang.

Sekt-temaet er i utgangspunktet skikkelig spennende,  noe jeg gleder meg til å komme tettere inn på.
Men dit kommer jeg ikke. Til det blir karakterene fremstilt med alt for lite dybde og perspektiv.
Hvorfor velger Sofia slik hun gjør? Er det bare fordi hun er småkåt på Oswald?
Og denne Oswald og hans ideer, hva er det med dem som tiltrekker folk? Slik de framstilles i boka er det en stor gåte at slikt, unnskyld uttrykket, pisspreik kan påvirke normalt oppegående mennesker.

Og hvordan kan det gå så galt som det gjør? Hvordan kan normale mennesker la seg forlede, hundse og terrorisere av en leder på den måten? Hvordan kan de stå fullstendig umælende og tafatte med bøyd nakke og ta imot dritt?  Godta å være innesperret bak en mur med elektrisk piggtråd på toppen? Å hoppe ut fra en klippe og ned i sjøen som straff? Så mye spennende å ta fatt på. Men, dessverre, ingenting av alt dette blir forklart eller utdypet – det blir bare fortalt.

Boka markedsføres som krim, men oppleves ikke spennende.
Boka har også en sidehistorie som spenner ganske langt tilbake i tid, og som stadig beveger seg framover mot sekten på øya. Denne historien er selvsagt skrevet i kursiv, og er sannsynligvis ment å skulle tilføre boka et touch av  mystikk.
På meg blir denne sidehistorien en forutsigbar affære,  påklistret melodramatiske og klisjefylte effekter.

Mer enn 500 sider føles langt, og jeg innrømmer uten blygsel at jeg fusket med lesingen etter hvert – hoppet over mye – skumleste – for å bli ferdig. Dette er forøvrig første bok i en trilogi. Jeg tviler på at jeg kommer til å lese de to neste.

Andre bloggere om boka (adskillig mer positive enn meg 🙂 ): Artemisias verden, My Criminal Mind,

Takk til Gyldendal som sendte meg boka.