Herlig uhygge
For fem år siden ble en kvinne drept i skogen i Maridalen utenfor Oslo.
Så telter en lyshåret kvinne på akkurat den samme plassen fem år senere.
En drone følger bevegelsene hennes.
Snart går sola ned …
Andre bok av Unni Lindell med Marian Dahle som hovedperson, og Cato Isaksen bak i kulissene.
Marian bor fremdeles i dragehuset sammen med sin aldrende hund Birka. Hun har fått seg kjæreste; Heine, som bor i naboleiligheten og er skulptør.
Marian er ikke utpreget sosialt anlagt, og heller ikke særlig bevandret i kjærestelivet. Men hun gjør da så godt hun kan, og har kuttet drastisk ned på drikkingen. Hun jobber i kjelleren på politihuset i en såkalt cold case-gruppe, men blir anmodet av gamlesjefen Cato, om å bistå i en fersk drapssak nå midt i ferietiden – et drap i Maridalen.
Så da må vi opp i Maridalen, til en bedrift som lager droner. Tidligere huset bygningene militær aktivitet. I bygningenes skygger holder en mann til, han kaller seg Dronemannen og betegner seg selv som autistisk savant. Egentlig jobber han på posten hvor han er sporingsekspert. Han holdt til her da forsvaret hadde sine aktiviteter også, og klarte da å stikke unna et helt arkiv inneholdende masse personopplysninger om soldater med anmerkninger i tjenesten.
Opplysninger forsvaret anser som tapt.
En skikkelig spooky type.
Litt senere i boka blir vi kjent med tenåringsjenta Agnes, datter av offeret. Mer enn middels opptatt av insekter, og ei jente som skjuler en hel del.
Skjuler noe gjør forøvrig de fleste i denne boka …
På mesterlig vis bygger Unni Lindell opp en herlig uhygge. Hun utnytter til fulle både naturen og bygningene til å lage skumle scener. Lys og skygge, lyd, fravær av lyd, skumring og mørke, bygninger som knirker, hemmelige rom, insekter og dyr. Og ikke minst denne Dronemannen. Mer enn en gang reiser nakkehårene seg.
Nede på politihuset baler en sliten Cato Isaksen uten å komme noen særlig vei i etterforskningen. Marian kommer stadig med innspill, gjør nye oppdagelser, finner nye sammenhenger, men en usedvanlig mutt og tverr Cato Isaksen er mer eller mindre avvisende til innspillene hennes. Akkurat denne avvisningen synes jeg virker litt merkelig, men at Marian må gjøre mesteparten selv er med på å intensivere spenningen.
Og spennende er det! Unni Lindell legger ut de riktige dryppene til rett tid for å drive historien videre, fram mot en klaustrofobisk avslutning.
Boka hadde jeg både i papirformat og som lydbok, mest det siste. Innlest av Ane Dahl Torp som leser med akkurat den passe blandingen av intensitet og distanse som gjør at jeg må lage bildene selv inni meg.
Bilder som ble ekstra forsterket i en dirrende hete på en gresk strand, hvor en mystisk kvinne, trolig ganske så psykisk forvirret, bodde i en teltlignende innretning et par hundre meter bortenfor hotellet. Når så en drone kom svevende innover stranden en glohet ettermiddag ble det nesten for mye for en stakkar …
En grøssende god krim!
Andre bloggere sin mening: Tine Sundal
Takk både til Aschehoug og Lydbokforlaget for boka.
Flere av Unni Lindell: Jeg vet hvor du bor, Nabovarsel
Og en liten reprise av artikkelen Kyss på kinnet fra den gangen jeg møtte Unni Lindell på bokkveld skader vel heller ikke 🙂
 |
 |
11. september 2018 at 20:59
Fristande omtale; eg ser verkeleg fram til denne. Unni Lindell har vore ein favoritt hos meg sidan Slangebæreren.
11. september 2018 at 22:35
Takk Berit!
Du kan glede deg 🙂
11. september 2018 at 09:05
Ser jeg skal prøve å sette av tid til denne, har den i lyd – fin omtale
11. september 2018 at 09:47
Takk, Randi!
Det bør du absolutt prøve å få tid til 🙂
10. september 2018 at 18:01
Flott omtale Bjørn, kjekt at du også likte den godt. Takk for lenke, som du vet så hadde jeg også stor glede av Dronen 🙂
10. september 2018 at 18:11
Hjertelig takk, Tine 🙂