Jørn Lier Horst – Det innerste rommet

Traust

Bok #13 om William Wisting, den trausteste av de trauste blant norske politietterforskere, uslitelig og pålitelig, ulastelig – og kan hende et ørlite grann kjedelig?
Nå ønsker jeg på ingen måte at alle krimhelter skal være angstbitende psykopater eller ødelagte misbrukere, men kanskje en ørliten flik av selve mennesket bak rollen hadde vært på sin plass?

Uansett, Wisting blir kontaktet av selveste riksadvokaten. Fordi en av arbeiderpartiets nestorer, Bernhard Clausen, dør av hjerteinfarkt. Ikke så spesielt det, kanskje, men når hytta hans i Stavern viser seg å inneholde en astronomisk sum penger i utenlandsk valuta, da blir det straks noe helt annet. Kan nasjonale interesser være truet på noen som helst måte? Riksadvokaten ønsker en stille etterforskning, og gir Wisting oppdraget. Han får frie hender til selv å opprette sin egen etterforskningsgruppe, og et av medlemmene blir hans egen journalistdatter Line. Et ørlite grann søkt synes nå jeg da. At Wisting også skal være ansvarlig for oppbevaring av ni kasser stappfulle med utenlandsk valuta blir ikke bare søkt i mitt hode – det blir komplett uforståelig. Men det til side; et stort puslespill skal legges og haugevis av biter mangler. Det er tid for dyktig politihåndverk.

Og når det gjelder politihåndverk er det ingen som kan arrestere Lier Horst, tvert imot, der er han av de aller beste.
Små, nesten umerkelige spor og fragmenter legges møysommelig sammen med det lille de har som utgangspunkt. Langsomt begynner det å ligne et bilde.
Når så leder av cold case-enheten i Kripos, Adrian Stiller (vi møtte ham første gang i Lier Horsts forrige bok, Katharina-koden), igjen dukker opp begynner det å bli litt fart og spenning i etterforskningen. Det er interessant å lese hvordan politiet manipulerer og infiltrerer for å røyke ut de mistenkte.
Interessant er det også å følge politiets metoder sammenlignet med Lines, journalistens, tilnærming til saken. Mange likheter, men også store forskjeller.

Interessant, ja. Men spennende? Ikke så veldig, selv om det hele bygger opp mot et klimaks inneholdende litt obligatorisk action mot slutten.

Jeg nevnte det innledningsvis; jeg skulle gjerne kommet mer under huden på personene i boka, både William og Line, men det lille som presenteres er for det meste familiært småpludder konsentrert rundt Lines toårige datter, uten at vi kommer noe særlig nærmere personene av den grunn.

Udiskutabelt en grei politikrim, nøktern og ublodig, med sterkt fokus på etterforskningen. Men historien blir noe tørr og rett fram. Jeg savner den sitrende nerven. Og ikke minst litt mer kjøtt på hovedpersonbeina.

Boka ble for det meste lyttet til, forbilledlig innlest av Ivar Nergaard. De siste kapitlene leste jeg.
Derfor takk både til Lydbokforlaget og Capitana for boka.

Andre bokomtaler av Lier Horsts bøker: Hulemannen, Blindgang, Når det mørkner, Katharina-koden, Illvilje.