Ketil Bjørnstad – Verden som var min – Tyvetallet

Velskrevet maraton

Det har gått et par uker siden jeg hørte Anders Ribu lese de siste ordene av «Tyvetallet», der jeg lå svettende henslengt på en solseng på en brennhet gresk øy. Da hadde han lest for meg i nærmere tretti timer. Og det var ikke ett minutt for mye!

Ketil Bjørnstads språkdrakt er rik og mangfoldig, med ord og vendinger man ikke leser så ofte lenger. Ganske konservativt i stilen, men Ribu leser med en tilbakelent eleganse som gir teksten en ekstra svung. Og «Tyvetallet» følger den velkjente oppskriften fra de fire første bindene. Vi får de store hendelser ute i verden og her hjemme blandet med det nære i hans eget liv.

Det er nye plater, nye bøker, reiser til konserter og bokmesser i en endeløs rekke med hele verden som arbeidsplass. Hvor han møter kjente og mindre kjente mennesker i en uendelig strøm. Det er ulykker, katastrofer, politikk og store begivenheter. Mye av alt, men på forunderlig vis føles det hverken masete eller trøttende. Først og fremst fordi Bjørnstad har funnet en formel for hvordan porsjonere ut i riktige mengder. Det blir i sum gode og informative historieforelesninger.

Men aller best er han i det nære, i det personlige.
Hvordan han med utilslørt kjærlighet beskriver foreldrenes sykdom og aldring.
Hvordan han utleverer sin egen barnløshet.
Hvordan han skeptisk og tvilende vurderer adopsjon. Han liker jo ikke barn!
Hvordan hele tilværelsen snus opp ned når de reiser til Kina og kommer hjem med ei lita jente.
Hvordan han går fullstendig opp i dette barnet. Glede og kjærlighet blandet med foreldres evige redsel for at noe kan skje med den lille.
Hvordan han respektfullt beskriver sin nære venner.
Det blir nært.
Svært nært.
Men kan det bli for nært?
Jeg stiller spørsmålet fordi han er farlig nær grensen når han blant annet tar oss med helt inn på sengekanten til en døende Erik Bye.
Men han viser en utilslørt kjærlighet og respekt som gjør at jeg synes det er både rørende og vakkert.

Noen ganger, slett ikke ofte, bryter han sin språklige eleganse med banneord og andre saftige uttrykk som gjør at jeg skvetter i solsengen. Og jammen har han ikke en befriende humor også, Bjørnstadgutten. Som oftest på egen bekostning. Som da han og Lill Lindfors har holdt intimkonsert for Dronning Sonja på hennes syttiårsdag, og hvor de fleste europeiske høyheter er hjertelig tilstede. Og en bortkommen pianist som er uttalt republikaner forsøker å liste seg bort fra de kongelige ved å gå baklengs over plenen mot den befriende skogen, i en slags omvendt moonwalk. Men blir stoppet av Märtha Louise, som han er hemmelig betatt av.

Og denne gang har til og med en sambygding blitt romanfigur! I det han kaller skrivepunktet kommenterer han ofte nåtiden. Ikke mindre enn to ganger blir Kjell Ingolf Ropstad nevnt. Krf’s nye wonderboy. Ikke mitt favorittparti. Og helt klart ikke Bjørnstads heller, der han kommenterer den interne maktkampen i partiet, og gir Ropstad den lite flatterende benevnelsen «en Macchiavelli i bunad».

«Tyvetallet» er en velskrevet maraton med sine drøye 800 sider.
Og neste år regner jeg med at Bjørnstad fullfører sitt imponerende ultraløp.
Jeg kommer til å stå å heie på oppløpssiden!

Og hvis du skulle lese dette, Ketil Bjørnstad, så kan jeg love deg at jeg aldri kommer til å iføre meg et plagg fra Tommy Hilfiger.

Andre bloggere sin mening: Tine Sundal, Kleppanrova, Reading Randi

Boka har jeg fått både som lytteeksemplar fra Lydbokforlaget og i papirutgave fra Aschehoug. Takk til begge!

Flere bøker av Bjørnstad: Sekstitallet, Syttitallet, Åttitallet, Nittitallet, Siste tiåret