Ketil Bjørnstad – Verden som var min – Nittitallet

Kulturreise

Mens åttitallet var tiåret preget av store politiske omveltninger verden over og kulminerte i Berlinmurens fall, skal nittitallet bli tiåret for store personlige omveltninger i forfatterens liv. Et langt samliv med henne han har omtalt som «den andre» går i stykker, og han møter VG-journalisten «C». Bjørnstad bryter opp fra Sandøya utenfor Tvedestrand, og flytter tilbake til Oslos beste vestkant.
Kontrastene mellom det isolerte og skjermede livet i sørlandsidyllen, til det hektisk urbane livet i Oslo, senere også i Paris, er rett og slett gigantiske.

Selv om den ytre rammen i livet hans er totalt forandret, er innholdet likevel mye av det samme. Bjørnstad veksler stadig mellom litteratur og musikk, og har et imponerende produktivt tiår hvor han løper (les flyr) fra det ene prosjektet til det andre. Fremdeles usikker, særlig i møte med kritikerne og kritikken, likevel med en større selvsikkerhet enn tidligere.

Så hvordan klarer han å formidle alt dette?
Jeg liker Bjørnstads «metode», hvordan han driver vekselbruk mellom det helt nære satt opp mot de store hendelsene ute i verden, hvordan dette er med på å sette et menneskeliv i perspektiv. Alt presentert gjennom et språk som flyter lett og elegant.

Vi møter mange mennesker i Bjørnstads bøker. For min del blir det av og til for mange. Noen kjenner vi igjen fra de tre første tiårene, men det kommer stadig nye. Problemet for meg blir at jeg har liten eller ingen kunnskap om deler av det kulturlivet Bjørnstad er en del av. Derfor blir avstanden til tider uovervinnelig. Når Bjørnstad holder seg innenfor landegrensene makter jeg stort sett å holde tritt, men når han forsvinner ut i de store, utenlandske prosjektene, da forsvinner jeg også til tider. Detaljene blir for mange.

Samlivsbruddet/nytt samliv er det sentrale temaet i boka. Jeg synes han er god i måten han forteller hvordan et brudd ikke bare får konsekvenser for de to det gjelder, men at alle rundt disse to også berøres. Lange vennskap går i stykker. I deres øyne er det Bjørnstad som sviker det idylliske samfunnet på Sandøya.
Likevel savner jeg noe mer dybde i dette temaet. Jeg når ikke helt inn til Bjørnstad her. Jeg får vite hva han gjør, hva som hender. Men hva føler han?

Noen innvendinger til tross, «Nittitallet» er velskrevet underholdning. Der jeg kjenner persongalleriet er jeg helt med. Jeg blir med på en spennende kulturreise hvor jeg får møte mange av tiårets store personligheter, fortalt av en av dem som sto med begge beina solid plantet i det som skjedde.
Humor har han også, Bjørnstadgutten, og selvironi så det holder. Hvordan han skånselsløst utleverer seg selv. Hvordan han motvillig og uforstående nærmer seg mobiltelefonen og internett – man har da fax!
Og jeg flirer godt av illeluktende tørrfisk i Lofoten og knuste rødvinsflasker i Nepal. Og ikke minst av Bjørnstad og Paus som skal skrive bok om fotball-VM i Frankrike i 1998. Kampen mellom Norge og Brasil er dørgende kjedelig, og på stillingen 0-0 til pause forlater de stadion for å spise fiskesuppe!

Og jaggu overlevde vi ikke årtusenskiftet også, til tross for alle dommedagsprofetiene. Så da er det bare å glede seg til de to siste bindene i denne storslåtte serien.  Neste år kommer «Tyvetallet», og jeg blir garantert med videre på ferden!

Takk både til Aschehoug og Lydbokforlaget for boka.

Andre bloggere sin mening: Reading Randi, Tine Sundal, Kleppanrova

Mine omtaler av: Sekstitallet, Syttitallet, Åttitallet, Tyvetallet, Siste tiåret