Stor litteratur
Vemodig å skrive det, men nå er jeg ferdig med trilogien.
Vemodig i vite at jeg ikke skal møte Ewald, Maj, Jesper, Jostein eller Stine igjen.
Vemodig å vite at jeg ikke skal lese flere møtereferat fra Røde Kors-møtene til Maj.
Vemodig å ikke få vandre gatelangs i Oslo sammen med hovedpersonene.
Men man kan jo aldri vite, kan man?
For hvem skulle trodd at jeg skulle møte igjen Kim, Ola, Seb og Gunnar fra «Beatles» i åpningsscenene i boka, eller flere av personene fra «Halvbroren» mange sider senere?
Og selv om media spekulerer i om dette er siste romanen til Saabye Christensen, så er det vel et håp? Hadde han ikke et ørlite smil på lur bak fippskjegget når spørsmålet om akkurat det kom opp hos Brenner på NRK her om kvelden?
Det er jo lov å håpe!
Fordi Saabye Christensen har med denne trilogien skrevet seg rett inn i hjertet mitt. Slik han gjorde med «Beatles» i 1984.
Jeg er full av beundring. Jeg er bergtatt av språket, av stemningene, av personene, av tidskoloritten.
For han gjør det denne gangen også, skriver så jeg ler og gråter, smiler og håper, der jeg vandrer sammen med ham i Oslos gater.
Vi er i årene på slutten av seksti- og begynnelsen av syttitallet. Og det er Stine det skal handle mest om denne gangen. Stine, som har gått ut av gymnaset med toppkarakterer, og skal starte på medisinstudiet. Midt i denne tiden da mye sto på hodet. Hvor hippiene slår rot i Slottsparken, de røde er rødere enn noen gang og landet skal splittes i en nei og en ja-side.
En brytningstid som også skal prege Stine.
Maj sliter med sitt, med minnene etter en italiensk restaurantpianist og en jobb som stadig står i fare. Det er nye tider. Og Dek-Rek henger ikke helt med i de nye svingene.
Jostein, sønn til slakteren, går det imidlertid bedre med, han er på vei opp og fram i en evig sky av optimisme.
Og alle savner de Jesper. Som ingen vet hvor er.
Før det dukker opp et postkort.
Og i tillegg dette da, som media boltrer seg i, at Saabye Christensen skriver seg selv inn i romanen, om seg selv og sitt forfatterskap. Han av alle, han som har uttrykt stor skepsis til denne nye virkelighetslitteraturen. Dette var jeg spent på da jeg startet på boka.
Jeg var redd forfatteren skulle stå i veien for teksten, stå i veien for personene i boka, forstyrre vandringene i Oslos gater. Men så viser det seg at han har vært med hele tiden, fra forordet i første bok til siste punktum i denne.
Og som den drevne fortelleren han er føles tilstedeværelsen hans helt naturlig med sine elegante og sømløse overganger.
Dette er stor litteratur.
Takk til Cappelen Damm som sendte meg leseeksemplar av boka!
Flere bøker av forfatteren: Magnet, Byens spor (Ewald og Maj), Byens spor (Maj)
 |
 |
18. november 2020 at 12:47
-Nei!!!!!
-Jeg går ikke med på denne nesegruse hyllesten. Jeg mener siste del ødelegger mye i ei ellers god bok. Jeg takler ikke den der Gaustad-biten. Gleden over denne trilogien er for meg gjenkjennelse, men det der ubegripelige Gaustad oppholdet blir langdrygt. Og så han der «museumsvakta»? Hvor kul var nå han? «Høsten» gjorde heller ikke saken bedre. Jeg syntes også å merke noen faktiske og språklige feil enkelte plasser. Tar du ikke til høyre, og ikke «til venstre» når du beveger deg på ringveien fra Sogn og skal til Gaustad? Er det virkelighets-litteratur? Har forfatteren vært med hele tiden? Selvfølgelig har han vært med hele tiden! Det er jo han som skriver! Min reaksjon blir bitter fordi jeg i utgangspunktet har sansen. De 2 første bindene ble jo berømmet for at forfatteren vendte tilbake til det han kan best, istedenfor eksperimenteringen som han av og til har vært innom, men i «Skyggeboken» går det over stokk og stein, særlig mot slutten. Det ble en tålmodighetsprøve. Jeg trodde aldri boka skulle ta slutt.
20. september 2019 at 17:39
Har lest og eier de to første og gleder meg vilt til den siste, men som vanlig på denne tiden av året har jeg kjøpenekt. Men jula ser ut til å bli en høytid i dobbel forstand.
20. september 2019 at 18:48
Fint å glede seg til jul!
Men hvis du ikke klarer å vente kan du jo låne 🙂