Overlesset
Vi er i området Helsingborg/Helsingør, altså nesten i «Broen-land», og bare det er nok til at hårene reiser seg i nakken. På svensk side; en mann kjører ut i sjøen etter en ellevill biljakt, for så å bli funnet druknet. På dansk side; en uteligger blir funnet drept, etter grufull mishandling.
Så et par faktaopplysninger; atten grader minus er temperaturen i en fryseboks, bare så det er nevnt. Og jeg lærte et nytt uttrykk i boka; «happy slapping», som er overraskende vold utført mot vilkårlig utvalgte ofre, overgrepet filmes og legges ut på nettet.
Legg til utspekulerte identitetstyverier, en infam politileder, en annen alkoholisert politileder, noen udugelige politifolk, to politifolk som har som eneste oppgave å hevne seg på hverandre, nedgravde lik, ultravoldelige ungdommer, nedkjørte hjemløse pluss et par ungjenter som eksperimenterer med et ouija-brett – som virker! Da skjønner du at bokas helt, politimannen Fabian Risk, har litt av hvert å stri med.
«Atten grader minus» er forfatterens tredje bok om politimannen Fabian Risk. Jeg har ikke lest de to første.
Sånn omtrent halvveis i boka tenker jeg at jada, dette er glimrende underholdning. Det er passende doser blod og gørr, et ganske så interessant persongalleri og stadig finurlige vrier som får meg til å bla videre i stort tempo.
Men så skjer det noe.
Historien blir så til de grader overlesset. Det virker som forfatteren stadig må overgå seg selv.
Ta all jævelskapen du har lest i de femten-tjue siste krimbøkene, rist det sammen, og strø det ut igjen, så har du siste halvdel av denne boka. Likhaugene hoper seg opp, volden eskalerer, de finurlige vriene kommer tett som hagl, grusomheten øker, fryseboksene fylles. Og et moment jeg nevnte i en omtale for en tid tilbake, dette med at helten sin nærmeste familie stadig oftere trekkes inn i handlingen i krimbøker og brukes som spenningsforsterker, vel, her dras det lenger enn noen gang. Når det hele toppes med en aldeles spinnvill sidehistorie, da forsvinner det lille som måtte være tilbake av troverdighet fullstendig.
Og jeg sitter utmattet tilbake.
Så dessverre, det ble for mye for meg.
Og det skal det noe til!
Takk til Aschehoug som sendte meg boka.
 |
 |
3. april 2019 at 06:50
Veldig enig, og det er nettopp samme følelse jeg satt igjen med etter de to første bøkene også!
3. april 2019 at 10:30
Takk, Therese!
Da ligger jeg unna de andre bøkene hans 🙂
14. mars 2018 at 10:17
Veldig enig med deg bjornebok! Troverdigheten blir, ettersom boka skrider frem, helt tynnslitt og tilslutt fraværende.
Boka er en litt trist studie i en miks av god og dårlig skriving. Innimellom glimter forfatteren til med briljante metaforer, for så å servere usannsynligheter i neste setning.
14. mars 2018 at 14:35
Takk for hyggelig kommentar!
Det ble rett og slett for mye i denne boka 🙂
6. november 2017 at 19:55
Har ikke lest noe av denne krim-forfatteren, men det ser ut som dette blir litt voldsomt for meg. Liker best den moderate formen man finner hos Jørn Lier Horst for eksempel. Nyttig med den omtalen din.
6. november 2017 at 22:06
Mange som liker bøkene veldig godt, bare så det er sagt!