Gudsjammerlig kjedelig

Jenny Rogneby sin debutbok, «Leona, Terningen er kastet» leste jeg i fjor. Jeg ble ikke videre begeistret. Boka hadde forsåvidt et godt driv med en original vinkling. Men jeg fikk lite til overs for hovedpersonen Leona, dyktig politikvinne, men akk så usympatisk. Likevel tenkte jeg at jeg skulle gi henne en ny sjanse, se om det var noen bedring å spore.

Leona er fremdeles i politiet i Stockholm. Hun kom seg unna med et nødskrik i forrige bok, og driver sitt farlige dobbeltspill. På det private plan har hun også store utfordringer.
En eldre mann sprenger seg i lufta utenfor Riksdagen. På mirakuløst vis overlever han. På en særdeles merkelig måte får Leona oppdraget med å avhøre ham.
David er en ung mann som prøver å få skikk på livet sitt etter en heller skjev start. Han verves som politiinformant. En tilværelse med store utfordringer.
Leona samler sammen en broket gjeng kriminelle. Hun kurser dem i å begå den perfekte forbrytelsen. Senere vil hun innvie dem i det gigantiske kuppet hun har planer om.
Og som en konstant trussel surrer en skrupelløs pengeinnkrever i bakgrunnen.

Så forsåvidt ligger alt til rette for en spennende historie. Men hun skusler det bort med uspennende intriger på jobben, uintessante avhør av bombemannen uten snev av framdrift, David sine evinnelige kvaler mellom kriminalitet og et streit liv, utallige «forelesninger» for sine kriminelle kontakter om hvordan unngå å bli tatt for forbrytelsen, alt ispedd litt hjemlig trivialitet. Alt uten antydning til spenning og framdrift. Riktignok har boka en hovedperson langt utenfor allfarvei, men jeg strever fremdeles med å fatte sympati for henne.
I den første boka kommenterte jeg språket som «klumpete», noe jeg fremdeles mener, det blir for overtydelig og overforklarende, noe som går ut over flyten.
Etter 177 sider smeller jeg boka igjen. Jeg orker ikke mer. Det er så gudsjammerlig kjedelig. Men tar den fram igjen etter noen dager for så å oppleve at alt fortsetter i samme tralten i ytterligere sånn cirka 177 sider. Før det endelig eksploderer i en heidundrende avslutning det virkelig lukter svidd av. Men så! Avslutningen er av den uavklarte typen. Det kommer mer. Men ikke i denne boka. Alt bortkastet. Jeg fikk ikke vite det. For selvfølgelig legges det opp til en oppfølger, sånn helt på siste side. Så for å sitere mine venner i Donald – Grrrrrr! Jeg tror ikke jeg kommer til å lese bok nummer tre, så jeg får forbli lykkelig uvitende om hva som hendte. Men det skal jeg leve godt med.

Andre bloggere om boka: Tine Sundal (som er adskillig mer positiv enn meg)

Takk til Gyldendal som sendte meg boka.